Rock Back to Bottom

Little Andrew

CD (2007) - Hunter / MBO

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Overmoden debu

Sjeldent trygg debutplate fra Andreas Stamnes, der han følger i Vidar Busks fotspor og tråkker ut av den røslige skyggen til Rock Bottom.

Av Thomas Andersen

25.10.2007

I likhet med Vidar Busk har Andreas Stamnes Florida-bluesmannen Rock Bottom, eller David C. York som han egentlig het, som sin mentor. Etter å ha turnert med York i USA har Stamnes spilt seg varm på norske scener gjennom flere år. Rock Back To Bottom er således en moden debut fra en bluesartist som har mer erfaring enn de fleste Idol-deltakere noen gang vil få fra veien til sammen. Og det høres, for her er ingen nybegynnerfeil eller feilsteg av noe slag. Rock Back to Bottom er rett og slett et ujålete og drivende godt bluesalbum, med fokus på rock 'n' roll og kjapp, dansbar blues. Intet mer, intet mindre.

La det være sagt med en gang: det er utrolig mange om beinet i sjangeren "dansbar, rask blues" både i Norge og internasjonalt, og den gjengse lytter vil kanskje ikke tenke stort over nyansene mens han står i baren og drikker. Men her bidrar jeg med en hjelpende hånd og forteller at Little Andrew er et solid hode over den gemene hop som serverer bluesrock som utløser lite mer enn et skuldertrekk. For dette er nemlig ikke bluesrock. Dette er blues med ett bein solid plantet i rock 'n' roll, og det andre i Texas. Og det er noe ganske annet enn bluesrock.

På dette albumet spilles det, som presseskrivet ganske korrekt opplyser, med magen og ikke med hodet. Man kan merke det på to måter. For det første er dette på ingen måte noen antiseptisk innspilling. Når Stamnes bommer litt i en solo eller stemmen skjærer seg litt, så kastes ikke opptaket. Nei, da er det som han blir forbanna og bare bestemmer seg for å spille enda råere i neste vers. For det andre merker man at her er ikke fokus på antall toner eller lengden på en solo. Her skal det svinge, og da må du følge magefølelsen og flyte med musikken i den retningen den tar deg.

Her har mange norske bluesband mye å lære. Det trenger ikke å være perfekt hvis det groover. Stamnes er ikke verdens beste gitarist (selv om han opplagt er god) og har en del å gå på stemmemessig, men det svinger helt grusomt til tider på denne plata. Åpningssporet King of Nothing er et godt eksempel – den bare dundrer i vei med doble gitarer, fjellstøtt komp, fantastisk lyd - fra Juke Joint Studios selvsagt - og en Stamnes som bokstavelig kaster seg ut i soloer med dødsforakt etter at han har nærmest snerret ut tekstlinjene.

Nå er det ikke bare boogie-blues på Rock Back to Bottom. Keep on Playing the Blues er en midtempo sak med allsang i refrenget, mens I'll Fight for You er mollblues av det mer ettertenksomme slaget. Time Has Changed Me er rett og slett en ballade med pop-referanser. Men det er ingen tvil om at Little Andrews konsept fungerer best på kjappere låter som I Just Can't Get It med twangy gitarriff og effektfulle koring. Let's Go er rockabilly med tøff country-inspirert gitarliring. Valget av Nick Currans You Torture Me vitner om god smak, og den gjennomføres på forbilledlig måte, med unntak av det sure munnspillet.

Ellers er all låtene skrevet at Stamnes selv, noe som alltid er moro, så lengde de holder mål, og det gjør de her, kanskje med unntak av Time Has Changed Me. Platas beste spor foruten King of Nothing er uten tvil tittelsporet. Vi snakker seig Texas-blues med en nydelig solo som til tider er så sløy at den nesten truer med å stoppe opp, og det er ingen tvil om at Stamnes har hørt mye på Jimmie Vaughan. Teksten er også fornøyelig der den legger ut om hvordan deler av bluesfolket til stadighet legger ut på desperat vandring for å finne noen som kan redde bluesen. Det skal være nytt, friskt og revolusjonerende, men slike søk vil sannsynligvis ende resultatløst. Da er det bedre å "keep it simple, keep it real" og Rock Back to Bottom!

Siste spor er en live-innspilling av King of Nothing, og det kan være en lur avslutning, for her er det tydelig at vi snakker om et band som trives på scenen og trolig er et fyrverkeri live. Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale denne plata. Det er 40 minutter med moro, om enn ikke noen klassiker på noen måte. Forskjellen på Little Andrew og Bedrock Bluesband som jeg ga relativt lunken kritikk her forleden, er denne noe udefinerbare følelsen av at dette er en artist med erfaring fra veien og at det høres. Stamnes mener noe med hver tone, og han er lur nok til å skjønne at enkle virkemidler kan være mer enn nok bare de brukes riktig. Keep it simple, stupid!

Groovissimo

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere: