cover

Hello Dirty

Massimo

CD (2002) - Mego / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Støy

Spor:
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12

Referanser:
Pita
Biosphere
Fennesz
Merzbow

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Skitten og god

Voldsom, italiensk kakofonisk støy for seksuelt frustrerte.

Fascinasjonen for ødelagt og primitiv lyd med utgangspunkt i elektriske apparater som basis for musikk, slik som frysere og kjøleskap, var en av flere utløsende faktorer som medførte at plateselskapet Mego ble opprettet tidlig på 90-tallet. Mego, som har tilholdssted i Wien, har hele tiden hatt som mål å utgi musikk som samsvarer med selskapets preferanser for modulering av mer eller mindre rå energi. Sicilianeren Massimiliano Sapienza, med sine engasjerende kjedekollisjoner av knust lyd, er intet unntak i så måte.

Hello Dirty er Massimos andre utgivelse på Mego (den første er titulert Hey Babe, Let Me See Your USB and I'll Show You My Firewire). Sammenlignet med andre av selskapets utgivelser er Hello Dirty av det mer voldsomme slaget. Albumet har gjennom sin insisterende og brutale intensitet et uttrykk som kan gi assosiasjoner til Merzbow, men som i sine emosjonelle fakter bedre lar seg sidestille med enkelte partier hos Fennesz.

Kompakt ulyd, biter av melodi og en overveldende mengde hissige støysnutter er noen av elementene som bidrar til å forme albumets 12 navnløse spor. Dette er spor som preges av krappe brudd og skurrete overganger, og som uopphørlig knyttes sammen i knudrete, ru og ujevne blokker av energi. Alt sammen destruert av volum og effekter, slik at lyden, generert via digitale hjelpemidler med utgangspunkt i gitarfeedback, hele tiden smuldrer opp i små kvasse lydflak. Noe som setter et særegent preg på lydbildet, og som varer hele platen igjennom.

Stykkene som sådan kjennetegnes først og fremst av en utstrakt bruk av repetetive looper, men inneholder også partier som er av mer vedvarende karakter. Slik som på spor fem, albumets lengste, hvor en lang drone tvinnes og strekkes gjennom bølger av uro og forsinkelser. Andre særtrekk kommer til uttrykk i lydsløyfer, som etter å ha vært herjet med til det nesten ugjenkjennelige, smyger seg frem og tilbake for deretter å dominere lydbildet. Et aspekt som er spesielt fremtredende på spor nummer tre (og som fortsetter utover i spor fire), er kontrasten mellom originallyden og det digitale hærverk den utsettes for. Dette skaper en suggererende og god stemning.

De resterende sporene på albumet, hvorav flesteparten er av eksplosiv og energisk karakter, er bygget over noenlunde samme lest. Alle sammen spor krystet i rødglødende, maskulin energi som hver på sitt vis mimer utemmet instinkt og brutal kraftutfoldelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.