cover

Only Built 4 Cuban Linx Pt II

Raekwon

CD (2009) - Icewater Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Hardcore rap / Street-hop

Spor:
Return Of The North Star
House Of Flying Daggers
Sonny's Missing
Pyrex Vision
Cold Outside
Black Mozart
New Wu
Penitentiary
Surgical Gloves
Broken Safety
Canal Street
Ason Jones
Have Mercy
10 Bricks
Fat Lady Sings
Catalina
We Will Rob You
About Me
Mean Streets
Kiss The Ring
South Star

Referanser:
Wu-Tang Clan
Nas
Ghostface Killah
The Game

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fullbyrdelsen

Forventningene er store, gjestelisten lang, og ambisjonene skyhøye da Raekwon slipper oppfølgeren til et av hip hop-historiens viktigste album.

Da Raekwon spilte på John Dee i 2006 fremførte han i hovedsak det klassiske materialet fra Only Built 4 Cuban Linx. Men under overflaten hvilte hele tiden nytt materiale som Raekwon presenterte med stor iver for publikum. Oppfølgerplaten til mesterverket fra 1995 har vært i produksjon i over 4 år, og har av Raekwon lenge vært annonsert som kronen på verket i en karriere som i beste fall kan kalles ustabil.

21 spor har det blitt plass til på dette albumet, og det er sannsynligvis ikke en gang halvparten av alt materialet som har blitt spilt inn. På samme måte som andre myteomspunnede innspillinger som Brian Wilsons Smile eller Dr. Dre's Detox, har Raekwon tilknyttet seg de beste og mest relevante folkene til å trekke i land produksjonen, og en rask titt i bookleten gir et så imponerende inntrykk av kvalitet, at det nesten virker for godt til å være sant.

Platen blir derfor nesten et paradoks i sammenlikning med originalen, som var undergrunn og lavbudsjett fra start til ende. Only Built 4 Cuban Linx var alt det Wu-Tang Clan handlet om i 1995; gatehistorier, trashkultur og sinnssyke rapbidrag. Wu-Tang Clan var et manifest, en underdog og for mange faktisk en livsstil. I 2009 har dette gitt kollektivet et navn som kanskje det største og mest relevante rapkollektiv i verden, og naturligvis vil alle hjelpe til når Raekwon the Chef skal legge kronen på verket.

Denne platen har derfor alt man ønske seg av bidragsytere både foran og bak mic'en. Raekwons tålmodige men kravstore forventninger til hva dette skulle bli, har gjort at platen med årene har gått fra label til label. Her er spor som rapperen spilte inn i perioden han var signet til Dr. Dre's Aftermath. Låter som ble unnfanget mens Busta Rhymes fremdeles var aktuell som executive producer, og ikke minst nyere materiale innspilt sammen med Stones Throw-relaterte J-Dilla. Raekwon har forsøkt å sy alt dette sammen til ett, men selv om den imponerende rekken av produsenter har forsøkt å legge seg så tett som mulig opp til Raekwons sound, så blir helhetsinntrykket her ganske så rotete.

Noen skivebommer er det også tatt med, blant annet Black Mozart (som misbruker Ninó Rotas Gudfaren-sample), Surgical Gloves (som er direkte kjedelig) og avskjedslåten Kiss The Ring som faktisk bruker et sample av Elton John(!). We Will Rob You er et decent forsøk på å forene old-school og mid-school raphistorie på plate, hvor Slick Rick og Masta Killah dukker opp, men det feilslåtte bruken av Queen-samplet We Will Rock You er så komisk dårlig timet at det hele bare blir flaut.

RZA og GZA trekker naturligvis i en del tråder her, både som rappere og produsenter under egne navn og psuedonymer. Men fraværet av RZA's dominerende hånd over produktet er påfallende. Der produsentlegenden pøste ut skits og samples fra glemte asiatiske martial arts og animé-filmer på originalen, er denne praktisk talt fri for skits, og her virker det nesten som at han har fått jobben med å rydde opp etter alle andre har gått hjem. RZA's fantastiske evne til å forbinde populærkultur med trash var et av Wu's sterkeste våpen, og selv om oppfølgeren ikke behøver å være en konseptplate på samme nivå som klassikeren, er det nettopp gjennomføringen som skiller de to utgivelsene fra hverandre kvalitetsmessig.

Only Built 4 Cuban Linx Pt.2 slippes tett opptil Jay-Zs relaterte prosjekt; fullbyrdelsen av trilogien The Blueprint. Albumene som brakte Jigga status som verdens dyktigste rapper. Raekwon på sin side har lang vei igjen før noen vil anerkjenne ham som en fantastisk soloartist, og han vet det. Han er og har alltid vært best når han slippes til som gjest på andres plater.

Dette albumet bærer preg av hip hop-kokkens stormannsgalskap, overambisjoner og mangel på dømmekraft. Det er på ingen måte noe dårlig hiphop-album, tvert imot så hadde det med strengere krav til selektivitet vært et av årets beste. Men slik disse 21 sporene løst etterfølger hverandre når den endelige utgivelsen ligger foran meg i 2009, forteller den mer om hva alt kunne ha blitt enn hva det faktisk ble.

Synd, for på sitt beste er Pt.2 hip hop-historie på litt over en time, og den mestrer å påkalle seg ånden fra de umiddelbare klassikerene til Wu-Tang kollektivets medlemmer. Eller som gjesteartist Jadakiss sier det på det eminente sporet Broken Safety:

"Fuck saving hiphop, we're bringing the streets back."

comments powered by Disqus

 



Per Ulv
2009-09-08nei nei nei

Dette er oppfølgeren alle har ventet på. Enig at 21 spor er for mange, men i det store og hele er dette en verdig oppfølger. Blueprint 3 rekker ikke Raekwons oppfølger opp til anklene engang. De mange produsentene gjør ingenting. Albumet er helstøpt !! Netsen perfekt dette her .

2009-09-08Blueprint 3...

Jeg har aldri sagt at den er verken bedre eller dårligere. Jeg sa at Blueprint-serien gjorde Jay-Z til verdens største artist.

Jeg vil også skyte inn at dette er en svært sterk 4-er fra min side, som jeg godt kan innrømme at burde ha vært en femmer. Men at den er perfekt er jeg langt fra enig i.

Alex
2009-09-10O.B.4.C.L.2

For det første må jeg bare si at dette er en bra skrevet anmeldelse, Tor. Jeg er enig i mye av det du skriver. Jeg synes at albumet ikke helt har den WU feelingen fra 90 tallet uten de skits'ene og de samplene du nevner. MEN, det kan være en bra ting det også, fordi dette albumet er tross alt lagd i en annen tid, en ny tid, hvor dette ikke lenger er relevant. Dessverre så kan ikke Wu Tang Clan gutta holde på med det samme på alle album de lager, uansett hvor stor nostalgien er.

Dessuten vil jeg si at produsentene sine bidrag på denne plata er utrolige. Verdt å nevne er Marley Marls "Pyrex Vision", men det som plager meg er at den kun varer i 1 minutt!! Lyrisk er Raekwon et beist, og slangen de taler er bare sykt latterlig, som vanlig. Vi som er fra Norge og bor her kan aldri forstå dette albumet 100%, uansett hva man tror. Trist, men sant. Dette er tross alt New York mentalitet, ikke lille landsbyen Oslo!

PS: Jay-Z er dessverre ikke verdens beste artist eller rapper, beklager.

Takk for interessant lesestoff, Tor!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo