cover

Sidewalk View

Bjørn Klakegg

CD (2008) Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Country / World / Folkemusikk

Spor:
She Was Mine
Simpler Times
Blue Table
Inside My Pocket
Chasing Clouds
Half Past Eleven Calls
Underwater Bouncing
Kind of Surfing
Sitting Safe
Prayer
Rags of Silk/Ending

Referanser:
Tore Brunborg
Terje Gewelt
Vigleik Storaas
Hanne Hukkelberg

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


En dans på strenger

Et hyggelig møte med Klakeggs rike strengearsenal. Men hvor ble det av køntri'n?

Bjørn Klakegg, Harald Skullerud, Per Willy Aaserud og Andreas Utnem heter de fire som har spilt inn Sidewalk View. Henholdsvis strengetraktør, perkusjonist, blåser og tangentmann. Dette er et ganske solid innblikk i Klakeggs kompositoriske univers, hvor han boltrer seg helt fritt i akustiske instrumenter, de fleste med strenger.

Når jeg hører musikk, lytter jeg intuitivt etter båser å sette den i. Dette er en skavank hos anmeldere, samtidig er det ofte nødvendig for å holde orden i platehagen. I dette tilfellet er det verken lett eller særlig hensiktsmessig å skulle pønske ut en sjangerdefinisjon, men jeg synes platen smaker litt tjære og lukter litt våt jord, gjerne tett opp mot vinteren. For at naturen føles nær, er det ingen tvil om.

Klakegg jobber som regel uten vokalist, har jeg inntrykk av. Grunnen til at jeg påpeker det allerede nå, er at fraværet ikke er noe tap, men det er likevel et helt tydelig fravær. Låtene er skrevet som at de gjerne kunne hatt en vokal på toppen som formidlet en tekst, men her er solostemmen som regel lagt i gitar og harmonium (heretter trøorgel), og de formidler de lyriske melodiene utrolig narrativt.

I forlengelsen av dette har jeg lyst til å kalle Klakegg en ekte gitaristgitarist. Hva er så det? Gitarister finnes det jo mange av, og mange av dem spiller jo ikke annet enn gitar? Vel, utenom en stor kjærlighet til instrumentet sitt, som dukker opp i alle varianter, ligger det noe helt eget i kassegitarkompet. Spesielt arpeggiospillet, altså de brutte akkordene, gir meg en følelse av en forherligelse av gitaren som instrument, at med denne i fanget kan man utrette omtrent hva man måtte ønske. Selvsagt er dette en subjektiv betraktning, men det går ganske tydelig frem av musikken at gitaren er overlegen mye annet.

Det finnes riktignok enkelte sjangerhint her, og det tydeligste er kanskje til en type folk. Men også en del til country, slik som i soloen på Simpler Times. Her spilles en varm og nokså bassfylt tone i bridgepickupen, altså den ene gitarmikrofonen, og den kommer til sin fulle rett over et ruslende komp som svinger nokså fint, rett koselig er det faktisk.

Instrumenteringen i denne låta er viktig for at soundet gir de amerikanske assosiasjonene. Her finner vi både perkusjon, trøorgel og melodika, men ikke minst en gitar som på engelsk heter resophonic guitar. Hovedsaken med denne er at i hvert fall lokket (noen ganger hele kroppen), altså toppen av kroppen, er laget av metall – hvilket gir en helt særegen lyd, ja, et metallisk sound. Det er en grunn til at skarptrommer laget av tre høres forskjellig ut fra dem laget av metall, og dette er tydelig også i gitarverdenen. For øvrig er Klakeggs instrumentliste så lang at han oppsummerer seg til utøver av "Guitar and various instruments", mens hver låt har samtlige instrumentdata vedlagt.

Men det er noe mystisk ved denne platen, den står frem med et litt underlig vesen. Og jeg tror jeg kan beskrive det ved å gå i dybden på tre låter som kommer etter hverandre som spor nummer fire, fem og seks.

Spor fire heter Inside my Pocket og er bra. Den muntre karakteren settes an av kun trommer og trøorgel, som spiller et lekent bassostinat. Oppå dette legges en melodi i kassegitar og mutet trompet, hvorpå b-delen tar av fra den humpete landeveien og ut på bredere asfalt der trompeten i trakten får spille sin komfortable melodi alene over lengre akkorder. Så plutselig kommer overgangen tilbake til a-delen, til trøorgelostinatet, og det skjærer litt. Men det skjærer på en god måte, og gir låta et sjarmerende særpreg. Delene veksles på, instrumentene også. En fin låt, den er en av de bedre på platen.

Spor fem heter Chasing Clouds og er interessant. Starten er nokså åpen, med en veksling mellom trøorgel og el-gitar. De overlapper hverandre, men den ene har pause mens den andre spiller. Dette gir en flakkende form som preger resten av låta, selv om flere instrumenter inkluderes og sort/hvitt-vekslingen viskes ut litt etter litt. Dette nesten mismodige uttrykket kan være affektmessig effektfullt, men arrangementet i seg selv har sider ved seg som jeg synes er verdt å ta en titt på som lytter.

For dette er også en egen side ved hele platen som blir tydeliggjort her; lyden av instrumenteringen, arrangementet og låtkarakteren gir en merkelig følelse av at bildet henger litt skjevt på veggen.

Jeg nevnte spor seks også, den heter Half Past Eleven Calls og er platens svakeste låt. Den er også kanskje den roligste og i hvert fall den mest sentimentale, og står med dette i kontrast til det øvrige materialet. Men på samme måte som at forrige låt, spor fem, kan representere det interessante i platen, ser jeg på denne låta som de mindre gode sidene kokt ned til fem minutter. Tatt i betraktning tidligere påstand om narrativitet, sender denne låta ut nokså dårlige vibrasjoner, i hvert fall til meg.

Men det er en fin plate Klakegg har kommet med, jeg skal ikke nekte for det, og den føyer seg fint inn som nummer tre i egen diskografi. Men for å si det som det er: jeg savner mer country. Jeg savner at dette skrittet blir tatt helt ut, at man kan sitte og digge et svingene komp i større grad enn hva man får muligheten til her.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes
Windir - Valfar, Ein Windir