cover

My Kind Of Blues

Johnny Augland

CD (2005) - Ponca Jazz Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Jump blues / New Orleans blues / Texas-blues

Spor:
A Hundred Years
Colorblind
One Hell Of A Man
The Power Of The Cigarette
Taxicab
Same Old Boogie
The Grocery Store
Braggin'
Chainsaw Blues
The Last T-Bone

Referanser:
Johnny Guitar Watson
Clarence Gatemouth Brown
B.B. King
Smiley Lewis
Albert King

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Endelig soloplate fra norsk blues mest undervurderte

Augland gir endelig ut soloplate i ordets rette forstand, og resultatet er en ypperlig og variert moderne bluesplate

Spør du en gjennomsnittlig norsk bluesfan hvem han/hun kjenner til av norske bluesgitarister, vil sannsynligvis etternavn som Busk, Maarud, Berge og Reiersrud komme kjapt. Langt færre vil nevne Johnny Augland. Flere vil imidlertid ha hørt han som gitarist i Good Time Charlie (Norges beste bluesband?), som har spilt på de fleste kneiper og samfunnshus i Norge. Hør bare på den eminente Coming Down With The Blues, og du vil høre en gitarist som ikke bare behersker de fleste stilarter innen blues, men som makter å bruke denne kunnskapen til å skape noe eget. Og som om ikke gitaristen Augland skulle være nok, så er mannen nesten kvalmende talentfull på andre instrumenter også; han har spilt trommer med Louisiana Red ved en rekke anledninger, han er en utrolig bluespianist som har turnert og spilt inn plater med Vidar Busk etter å ha sluttet i GTC, og han produserte Busks tre mesterlige bluesplater. I tillegg er han en mer enn habil bassist og sanger.

Det er med andre ord en merittert sideman som nå endelig trer frem og gir fra seg sin første soloplate. Ikke uventet har han valgt å spille alle instrumenter selv, bortsett fra blåsere. Han har også skrevet alt materialet selv. Og jeg kan med glede melde at resultatet er en suveren, kontemporær bluesplate. Det låter moderne, men gammelt; nyskapende, men tradisjonelt; respektfullt, men også innovativt. Akkurat slik en bra bluesplate i dag kan høres ut. Dette er ikke et trendy forsøk på å skape noe nytt innen bluessjangeren (takk gud), men Augland tar forskjellige deler av bluesens vesen og skrur den sammen på nytt til noe eget, som blir hans uttrykk.

Allerede i første låt blir lista lagt for hva som skal karakterisere denne godbiten: fikse låter, dryppende fet gitarlyd, en leken blåserrekke og fjellstøtt komp. Og det er med glede jeg registrerer at Augland ikke lenger synger som ei kråke, men faktisk evner å levere nyanserte vokalprestasjoner. A Hundred Years spretter ut av startgropa som en kåt hingst, med delikat og komplekst samspill mellom blåserrekka (som i realiteten er én mann) og Auglands røffe gitar. Det dreier seg om en hyllest til hans kjære, noe som jo i og for seg er en fin kontrast til mesteparten av bluesmaterien som omhandler ulykkelig kjærlighet. Colorblind handler om rasismens vesen, og Augland krydrer med Albert King-gitar over det hele. One Hell Of A Man er nok en kjærlighetslåt med positivt innhold, og igjen imponerer Augland med melodisk bluesgitar som passer til låtmaterialet. Dette er antitesen til de mange bluesgitarister der ute som på død og liv skal spille mest mulig på kortest mulig tid. Hør og lær!

The Power Of The Cigarette er en forrykende rock'n roll sak om den uunnværlige sigarettens makt. Taxicab er en bluesballade, skrevet mens Augland jobbet som taxisjåfør i Kristiansand. Nydelig gitar og deilig orgel gjør dette til en tilbakelent moll-nytelse om hvordan bluesen kryper opp på deg bakfra. The Grocery Store handler om gode, gamle dager, mens Augland i Braggin' synger om visse menneskers hang til å skryte i enhver sammenheng. Inspirert av Chicagos west-side mestere som Otis Rush og Magic Sam, serverer mannen klagende toner som alltid leveres med mening. Hør på soloen i denne låta - her er ingen briefing, bare blåtoner spilt med dødelig presisjon.

Det hele ender med Texas-stomperen Chainsaw Blues, om en motorsag som lever sitt eget liv og begynner å spise seg innover på utøverens arm (!). Kid Andersen og Richard Gjems bidrar med henholdsvis gitar og munnspill, og sistnevntes herlige tone kan nytes i langdrag i en inspirert solo som man ønsker aldri skal slutte. Sist men ikke minst kommer Auglands harselas med EU-regler innført i Norge i The Last T-Bone. Både kirkeministeren og helseministeren får sitt pass påskrevet i denne stop-time låten, som løftes av blåserrekke og akustisk piano.

Den observante leser vil oppfatte at dette er en bluesplate som tar for seg emner og temaer man sjelden eller aldri hører på bluesutgivelser. Når dette gjøres med den største forståelse og respekt for sjangeren, kan det ikke bli dårlig. Det er nærliggende å tenke på Knut Reiersruds bluesutgivelse fra i fjor hvor han spilte alle instrumenter selv, men jeg lover dere at dette er bedre. Augland har levert en av årets norske bluesutgivelser, og det er bare å ta av seg hatten og løpe til en platesjappe med sortimentet i orden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Plastikman - Closer

(NovaMute)

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Flere:

Simon Joyner - Skeleton Blues
Filter - The Amalgamut