cover

Pleasure 2

Pleasure

CD (2007) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Synth / Funk

Spor:
Intro
Allright all Nite
Out of Love
Throw it All Away
Back to You
Uptown
Bite the Beat
Silk Dream
Eskimo Kiss
Finest Thing
NYCSC
Nightvision

Referanser:
Prince
Michael Jackson
Kylie Minogue
LCD Soundsystem
Bertine Zetlitz
Brett Anderson

Vis flere data

Se også:
Pleasure - Pleasure (2003)
Pleasure - Pleasure (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hva skjedde med Behaget?

En 80-talls-fetisjist starter andre omgang med et sprikende lag og superspiss Brett Anderson i offside.

Lydverket, NRK1, en kveld i 2004. Bertine Zetlitz sitter på en bitte liten pinnestol, i et nesten enda mindre studio et sted i London, og snakker nesten over seg om sin nye produsent Fred Ball, og hans bidrag til hennes da helt ferske plate Rollerskating. Dette var mitt første møte med Ball, og det tok en stund for jeg skjønte at mannen med det svært så engelsklingende navnet egentlig het Fredrik, og faktisk var norsk. Da hans første Atari gjorde sitt inntog på gutterommet hjemme i Fredrikstad, oppdaget den da 13-årige Ball gleden ved å programmere og lage sin egen musikk. Etter å ha tilbrakt år foran datamaskinen, tok han mot til seg, flyttet til London, og etablerte sitt eget studio, The Pink Room. Det var altså her Zetlitz befant seg. De to trivdes tydeligvis i hverandres selskap, og samarbeidet mellom dem fortsatte på Zetlitz neste plate, My Italian Greyhound. Ball har også jobbet med artister som Cerys Matthews, KT Tunstall, norske King Midas, og, mest nylig, Suede-vokalist Brett Anderson, da som produsent på hans solodebut.

Som om ikke dette var nok har han også brukt ledige stunder de siste to årene til å finpusse på sitt eget album, da under artistnavnet Pleasure. Plata har fått tittelen Pleasure 2, og er oppfølgeren til den selvtitulerte debutplata fra 2003. Som på debuten, forvalter han her arven etter favorittartisten Prince, samt Michael Jackson i Blame it on the Boogie-modus - alt sett gjennom hans egne, høyst personlige synth-briller. For, skulle det herske noen som helst tvil om dette, Mr. Ball er synth-entusiast på sin hals. På plata spiller han, i følge linernotatene, "synthesizers and things" selv. I tillegg er han her både låtskriver og produsent, og alle låtene er selvsagt spilt inn i hans eget studio. En av de få tingene Ball her ikke gjør selv, er å synge, og har i stedet for valgt gjøre som på debuten, nemlig å leie inn en rekke gjestevokalister. Disse har også vært med som låtskrivere på sine respektive bidrag.

En av disse er Heidrun Björnsdottir, som også bidro med vokal på debuten. På Pleasure 2 hører vi henne først på Daft Punk/Kylie Minogue/LCD Sound System-hybriden Out of Love. Hennes luftige, småflørtende vokal, samt det catchy kubjelle-refrenget, gjør låta til et av platas absolutte høydepunkt. Barn av 80-tallet vil trolig også glede seg over den Super Mario- inspirerte innledningen. Litt senere dukker Björnsdottir opp igjen, denne gangen i Uptown. Hun har tatt med seg kubjella fra tidligere, og sammen gjør de to også Uptown til en av platas aller beste låter.

Personlig skulle jeg ønske plata hadde fortsatt i nettopp dette sporet, men nei. Balls store musikalske forbilde er som nevnt Prince, noe resten av plata bærer tydelig preg av. Det beste, og samtidig absolutt verste, eksempelet på dette er utvilsomt Bite the Beat. Ball har her gått fra å la seg inspirere til begå et regelrett kloningsforsøk av Minneapolis-prinsen. Her er alt tilstede; de funky, pedaltunge gitarene, det slepende rytmesporet - det er nesten så man mistenker Ball for å ha leid inn Princes tidligere backingband, The New Power Generation. Til og med vokalist Kwame Ogoo har tydeligvis fått beskjed om å synge så likt "originalen" som mulig, noe han også gjør med stor innlevelse, helt ned til minste stønn. Ogoo gjør så godt han kan, men klarer dessverre ikke å forhindre at låta ender opp som platas desidert dårligste. Akkurat det sørger nemlig synth-støtene i refrenget trygt for, med en så hard, metallisk lyd, at de var mest egnet til å gi i alle fall denne lytteren hodepine. Når man hører på en pop-plate, og faktisk sitter og gruer seg til refrenget kommer, er det aldri et godt tegn. Disse synth-støtene virker også noe merkelige, da de har liten, for ikke å si ingen tilknytning til noe annet som skjer innenfor låta.

En annen av platas store skuffelser er utvilsomt Back to You, der tidligere nevnte Brett Anderson har lagt inn stemmen sin. Låta mangler i stor grad den gnisten vi tidvis finner på platas andre låter, og man kan nesten være fristet til å spekulere i om Ball her har prøvd å matche Andersons slepende, tilbakelente vokal. I så fall er det et grep som ikke har falt helt heldig ut, og låten fremstår som noe kraftløs, kjedelig og uinspirert. Anderson gjør en god innsats som vokalist, men jeg tar likevel meg selv i å ønske at Ball her hadde valgt en annen artist som samarbeidspartner. Det er ingen overdrivelse å si at Anderson er innehaver av en meget distinkt stemme, noe som ytterligere forsterkes av hans vokalteknikk. Stemmen hans er så særpreget at den rett og slett tar over låten. Det blir til en Brett Anderson-låt, der Ball tilfeldigvis bidrar, og skiller seg med det så ut fra de andre låtene på Pleasure 2, at den rett og slett virker noe malplassert.

Noe som også fremstår som malplassert er den asiatisk-inspirerte Eskimo Kiss. På plata har vi så langt ikke kunne høre noen referanser til Asia, og med dette virker det noe merkelig når vokalen her plutselig fremføres på japansk. Når denne låta er ferdig, forsvinner igjen en hver hentydning til både Japan og Asia generelt fra lydbildet, og høres ikke igjen før i platas siste sekunder, da en jente med japansk aksent høylytt forkynner "Thank you very much for listening to Pleasure." Det hele virker noe løsrevet fra resten av plata, og fremstår, med tanke på Japans posisjon i dagens popkultur, som et ganske så overtydelig forsøk på å være hip og kul.

Pleasure 2 har et nesten ekstremt kjølig lydbilde, der tilsynelatende alle instrumenter har fått seg en tur eller to gjennom Balls datamaskiner. Akkurat dette aspektet gjør plata rett og slett litt slitsom i lengden. Skulle jeg ha ønska meg noe som helst fra denne plata, ville det vært et organisk instrument eller to, for å gi lydbildet litt, i alle fall i mine ører, sårt tiltrengt varme. Men, i Balls musikalske univers er det tydeligvis ikke rom for slikt. Selv det mest organiske instrumentet av dem alle, den menneskelige stemmen, har her vært innom datamaskinen, og pådratt seg en distinkt syntetisk klang. Dette forsterkes ytterligere i sanger som Allright All Nite, der Ball velger å doble melodilinjen med nettopp synth.

"Den vanskelige andreplata" er et mye omtalt fenomen i platebransjen, her illustrert av Fred Ball. Pleasure 2 spenner fra det helt fantastiske til det rent ut begredelige, fra de store høydepunktene i Uptown og Out of Love, til de kanskje enda større nedturene i Bite the Beat. Enkelte av låtene har potensiale til å nyte fartstid på norske radiostasjoner med et mer lettbent repertoar, men Balls uttrykk har stagnert noe siden sist, og plata fremstår som langt mer humørløs en forgjengeren. Det er rett og slett ikke like gøy å være sammen med Pleasure som det pleide å være, og det høres det ikke ut som om Fred Ball synes heller.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Clientele - Strange Geometry

(Merge)

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere:

Atomic - Feet Music
Devendra Banhart - Niño Rojo