cover

The Diary Of Alicia Keys

Alicia Keys

CD (2003) - J Records / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Soul

Spor:
Harlem's Nocturne
Karma
Heartburn
If I Was Your Woman/Walk On By
You Don't Know My Name
If I Ain't Got You
Diary
Dragon Days
Wake Up
So Simple
When You Really Love Someone
Feeling U, Feeling Me
Slow Down
Samsonite Man
Nobody Not Really

Referanser:
Angie Stone
Michael Jackson
Stevie Wonder
Marvin Gaye
Wilson Pickett
Norah Jones
Prince

Vis flere data

Se også:
The Element of Freedom - Alicia Keys (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kjære dagbok!

Baby, baby, baby! Baby, baby, baby! Baby, baby, baby! Baby, baby, baby!

Et sildrende pianostykke, noen briljerende fingerbredder til høyre for selveste Ludvig van, det er Alicia Keys' første hilsen av året til millionene av lyttere hun nærmest etterlot i et sjokk-koma med den solide debuten Songs In A Minor for to år siden. Den gang purunge 19 år, i dag 21. Fremdeles ikke gamle skrotten, med andre ord. Heller ikke rare alderen å takle millionsalg, forsideoppslag, krav og etterspørsel fra hele verden på.

Skulle bare mangle om ikke slikt fylte hodet til enhver jævel i enhver alder med utfordringer og problemstillinger av eksistensiell karakter. Og man aner vel at noe er i gjære når en av de første setningene hun legger ned er:

"There are so many things that are on my mind"

Noe du vil fortelle? Yeah, baby! Yeah!

Det er ikke noe poeng i å holde det inne: Alicia Keys' andre album er kort og godt knalle fint. Det er en utsøkt sammensatt portfolio over noe av det smidigste, smootheste, vakreste, det mest sexy, estetiske, dynamiske og bevegende som har sprunget ut av afroamerikansk musikk de siste 40 årene. Nå vil nok en del eldre og bevandrede lyttere innen svart musikkhistorie ha lyst til å heve røsten og påstå at unge Keys så ingenlunde går utenpå de mest gylne øyeblikkene fra kanoner som Curtis Mayfield, Marvin Gaye, Ray Charles, Wilson Pickett, Aretha Franklin, Sam Cooke, Gladys Knight (her bevist i Keys' tolkning av If I Were Your Woman), Stevie Wonder, Michael Jackson, osv. osv. I så fall; bare rolig, dere skal få det dere ber om:

The Diary of Alicia Keys er nemlig på sitt vis et temmelig uoriginalt album. Intet av det du finner er uprøvd, enten det gjelder inkluderingen av Blaxploitation-effekter i Heartburn og Dragon Days, de milde strøkene av hip-hop i Karma og So Simple, dragene av cool-jazz à la Sade i Nobody Not Really, eller rett og slett kjernemassen av låter som beveger seg opp langs en spiraliserende akse av soul og R'n'B fra 1960 og fram til 1992. Mangelen på originalitet oppveies imidlertid tungt av kvalitet, og ikke minst; en glødende inderlighet. Hadde det ikke vært for tekstene, som fremdeles flyter rundt i noe av en pikeromsaktig rosatoning, hadde det vært temmelig vanskelig å gjette alderen på Keys mot den nedre delen av 20-skalaen.

Hør for eksempel på hvordan hun løfter det egentlig typiske soul-nummeret If I Ain't Got It All med pur vilje, hvordan hun revitaliserer klisjévendinger som "Some people want it all/ But I don't want nothing at all/ If it ain't you, babe" med en stemme som tvinges til den sprekker i grove, voksne fraseringer. Eller hør hvordan hun angriper den mer ungdommelige lytterdemografien med den ekstremt rosa, men ojojoj så glimrende førstesingelen You Don't Know My Name: For en utfoldelse - "Disney-kor", sildrende klavér-triller, Alicia Keys' ungdommelig lengtende og eksemplarisk utålmodige vokal, vekslende melodimønstre over et fast komp, en herlig patetisk voiceover-seksjon, og til slutt fullstendig overkill med en stryker-outro. Seks minutter totalt, folkens. Førstesingel. Dem lager'em ikke sånn lenger.

I den anledning er det inni hampen deilig å lese at det meste av det du hører her kan spores tilbake til Keys' eget hode. Joda, hun har drahjelp fra en haug med dyktige folk, både i studioarbeidet og på låtskriversiden. Men i sentrum i alle ledd; som vokalist, som musiker, komponist, arrangør og produsent: Alicia Keys, mine damer og herrer. Og det hun legger ned her er en like formidabel som tidløs lek med sin musikalsk-kulturelle arv. Plata som helhet er preget av en forbilledlig fingerspitzgefühl med henblikk på hva som er "riktig" innenfor hvert av låtformatene hun presenterer. Samtidig kan vi ikke unngå å høre at hun evner å lade nær samtlige melodier med en voldsom innlevelse og affekt, slik som de deilig åpnende klavérkordene i vidunderlig nostalgiske Diary og luftig fraserte vokalharmonier i den mer kontemporære Slow Down. Obs, dette er bare eksempler. Alicia Keys TROR på musikken hun forvalter, og det er tydelig i hvert av platas 15 spor.

Men som lytter? Under de ti første avspillingene kan man nok bli blendet til knefall av den frodige musikalske boltringen denne unge kvinnen oppviser. Basert på egne erfaringer skal jeg likevel være litt kjip og be deg om å spe litt kaldt vann i årene. For all del; det ER mye på gang i Alicia Keys' hode, men for noen vil det kanskje bli vel mye med så mange utdrag fra en navlebeskuende 21-årings dagbok? Etter ca 25 runder begynte dessuten låtene å skille seg fra hverandre, for så å legge seg på litt ulike nytelsesnivåer. Jeg snakker ikke om noen store marginer, men nok til at materialet tegner en skala fra 'god' til 'himmelsk'. I klartekst: Nei, vi har ikke en definitiv klassiker på hånda.

I det musikalske myte-universet er det mange som på Alicia Keys' vegne så inderlig har villet og forventet at hun skal bli en ny Stevie Wonder - et flaggskip innen svart musikk, kultur, stolthet og sjel. Joda, det hadde passet fint, men la meg for perspektivenes skyld by opp til dans med følgende oppgave: Spill denne skiva fra vegg til vegg, og gjør deretter det samme med Wonders Songs in the Key of Life. Sammenlign. Kanskje ikke så sikker lenger? For min del vil jeg uansett snarere aktivisere følgende kritikerklisjé: Jeg stemmer for at vi gir denne ubestridelig talentfulle og karismatiske damen noen år til. Basert på de sprikende kordene og den rastløse stemningen som hjemsøker The Diary of Alicia Keys' siste spor, er jeg sikker på at vi har både flere og bedre varer i vente. I mellomtiden må du bare kose vettet av deg med denne skiva - den er i hvert fall blant 2003s beste i min bok.

comments powered by Disqus

 



Thomas
2003-12-11Seriøst

Dette er selvhøytidelig svada!!! Hvordan er det mulig å geniforklare et menneske som verken er nyskapende eller en dyktig komponist. Tror aldri jeg har hørt maken til kjedelig og forutsigbar plate.

Håvard Eggen
2005-09-30Helt enig

Alicia Keys skriver kjedelige tekster og er lite nyskapende. -Den første platen er ganske fin og fortjener litt respekt og oppmerksomhet, men denne? - Nei.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo