cover

Apologies to the Queen Mary

Wolf Parade

CD (2005) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-rock / Eksperimentell

Spor:
You Are a Runner and I Am My Father's Son
Modern World
Grounds For Divorce
We Built Another World
Fancy Claps
Same Ghost Every Night
Shine a Light
Dear Sons and Daughters of Hungry Ghosts
I'll Believe in Anything
It's a Cure
Dinner Bells
This Heart's on Fire

Referanser:
Arcade Fire
Modest Mouse
Pixies
Talking Heads
Frog Eyes
Destroyer

Vis flere data

Se også:
Wolf Parade - Wolf Parade (2005)
At Mount Zoomer - Wolf Parade (2008)
Expo 86 - Wolf Parade (2010)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Ulveklær

Wolf Parade har forsyne meg laget en av årets stiligste plater.

- Now we need a name.
- How about Wolf Parade?
- No, that's stupid.
- Okay, well, what about Wolf Parade?
- Who are you? I'm drunk.
- Wait, I've got it...Wolf Parade!


Ulven må vel kunne sies å være et nokså mandig dyr, og dette har tydeligvis gått opp for den samlede mannestand den siste tiden – i hvert fall velger jeg, i mangel av en bedre teori, å tro at det er derfor det er blitt så populært å starte band og gi prosjektet et navn relatert til dette hårete beistet. Hvem sa at ulven var utrydningstruet? Hah!

Wolf Parade er kanadiske. Det har kommet veldig mye fint fra Canada de siste par årene. Dette vet dere naturligvis, uten at jeg behøver å ramse opp aktuelle navn. Wolf Parade er, som mange av de andre ikke navngitte, Montréal-baserte. De har turnert med Arcade Fire og Modest Mouse - og havnet visst nok i SubPop-stallen etter hjelp fra Modest Mouse-frontmann Isaac Brocks.

Dan Boeckner (tidl. Atlas Strategic) og Spencer Krug (Frog Eyes) bytter på vokalen, førstnevnte er i tillegg gitarist, mens Krug trakterer tangentene. Som vokalister er de svært forskjellige. Boeckner er den småhese, smådesperate Beck/Kurt Cobain/Jeff Mangum-hybriden (jo da, hør selv), mens Spencer Krug fremstår som den sofistikerte, intellektuelle, med en dypere, litt skjelvende røst. Litt Bowie, egentlig.

Boeckner og Krug deler broderlig på låtene og synger cirka halvparten hver - omtrent som Pstereo-yndlingene Herman Düne, uten sammenligning for øvrig. Boeckner har stemmen som er lettest å like, og muligens også de mest umiddelbare låtene. De aller mest spennende øyeblikkene er likevel der de to motsetningene Boeckner og Krug synger sammen, ta for eksempel "Shine a light" – platens muligens aller beste spor. Denne låten finnes også på bandets selvtitulerte ep som kom tidligere i sommer, for øvrig en noe ujevn affære som for så vidt viste lovende takter, men det er tydelig at det er først på denne debut-fullengderen at de virkelig har funnet seg selv.

"Apologies to the queen Mary" er i tillegg produsert av Isaac Brock, og det høres. Du liker Wolf Parade hvis du liker Modest Mouse. Det er muligens ikke så mye krutt igjen å finne opp i indierocken, så det gjør heller ikke Wolf Parade. Derimot forvalter de arven etter gamle indie-helter som for eksempel Modest Mouse og Built To Spill (de har riktig nok ikke gitt seg enda, men det er bare å innse at de har passert middagshøyden) på en meget tilfredsstillende måte – ved å tilføye noe litt udefinerbart og eget. Kanskje er det tangenter i stedet for bass som gjør det, kanskje er det noe helt annet, men sannsynligvis er det alle disse små tingene det er vanskelig å sette ord på, men som definitivt er der - som en berusende forelskelse. Det er uansett hook på hook på hook, og det funker som bare det.

Jeg har visst litt problemer med å formulere hva som er så fryktelig bra med denne platen, jeg skylder på forkjølelseståka jeg er innhyllet i om dagen. "Apologies to the Queen Mary" har i alle fall for undertegnedes vedkommende også vist seg som temmelig holdbar, som sensommerens desidert mest spilte plate. Etter at "This heart's on fire" fader ut som spor tolv, klokker dronningen inn på 48 minutter - en perfekt lengde for en bortimot fullendt plate.

Ikke bare leverte Wolf Parade en av Øyafestivalens aller beste konserter i august , men de har forsyne meg laget en av årets stiligste plater også. Så får vi krysse fingrene og håpe at dette ikke bare var et blaff.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Morten
2005-09-28Navlebrokk

Brock. Isaac Brock. Ikke Brooks. Hilsen flisespikkeren.

Oddmund Borge
2005-09-28eller hjernebrokk

Uffda, pinlig slurv (bør vel nesten gå inn å rette på den der, før for mange oppdagar den). Kor ideen til Modest Mouse sjefen sitt nye etternamn kom i frå kan eg ikkje svare for (men det er ikkje frå verken Mel eller Garth i alle fall).

Bjørn, red.
2005-09-29Tabbe #2 - brokk.

Dette er deskens feil, vi beklager. Feilen er rettet

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo