The Outsiders Are Back

Kings Go Forth

CD (2010) - Luaka Bop / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Get on the good foot

Dansbare R&B-rytmer i et old-school soulunivers.

Av Morten Skogum

Del på Facebook06.08.2010

I 2007 møtte bassist og DJ Andy Noble den erfarne soulartisten Black Wolf i førstnevntes platebutikk. De samlet så sammen åtte andre venner for å spille musikk. Planen var å lage fengende låter som tåler tidens gang. Oppskriften har i løpet av de tre årene som har gått blitt up-tempo soul med funk og R&B-rytmer fra 1960- og 70-tallet. Om vi tar turen i den samme perioden til Philadelphia eller Chicago, nærmer vi oss genren med stormskritt. Med Nobles DJ erfaring og Black Wolfs musikalske bagasje er utgangspunktet for dansbare beats lagt, men har de klart å fylle debutplata med godt nok materiale?

Tidligere har bandet gitt ut 7" til platesamleres store begeistring. Den nye plata består av flere av disse singlene, i tillegg til noen nye sanger. Allikevel føles det som en helhetlig lytteopplevelse.

Trompet og trombone setter stemningen, sammen med den jam-aktige instrumenteringen utgjort av bass, gitar, keyboard og perkusjon. Mannlige vokalharmonier av de tre vokalistene utgjør et spennende element. Black Wolf bidrar her i stor grad med sin særegne stemme, som like gjerne kunne vært båret fram av ei svær afroamerikansk dame.

One Day åpner showet på dansbart vis, hvor oppskriften er up-tempo soul ikke langt i fra det Curtis Mayfield bød på med Move On Up fra 1970. Trommene og perkusjonen byr på lekne afrikanske rytmer, gitaren er klimprende klar og catchy, mens vokalharmoniene trekker deg med i et klassisk soul/funk-univers.

Bortsett fra åpningssporet er platas midtparti det beste. High On Your Love er en utrolig kul låt med koring som tidvis ligner The Wailers' bidrag til Bob Marleys Jamaicanske reggae. Paradise Lost fører kvaliteten videre. Sangen har et seigt, suggerende groove over seg.

Det er på de nevnte sangene vokalen og instrumenteringen kler hverandre best. Ofte overgår instrumenteringen og melodiene selve sangen. Harmoniene er her et unntak, som til tider er utrolig fengende og tonalt varierende. Åpningene av sangene gir meg videre større forhåpninger enn låtene som helhet klarer å videreføre. Når sangene har vart et halvt minutt, går luften liksom litt ut av ballongen. De klarer ikke å levere helt inn.

Tilbake til spørsmålet innledningsvis – albumet byr på flere spor med kvalitet nok til å møte danselystne festivalgjengere. Det er derimot ikke noen tidløse hits ute og går.

I lys av en soulens renessanse, med Amy Winehouse og Sharon Jones i spissen, er Kings Go Forth et meget spennende band. De tar turen langt tilbake til sine røtter, byr på fengende og suggerende grooves, men mister på sin vei kvaliteten som skal til for at musikken vil sette spor utenfor sin genre eller være ledende innenfor sin egen. Om bandet tar turen over dammen burde uansett norsk musikkbransje se sitt snitt til å booke timannsorkesteret fra Milwaukee, som har potensial til å levere fra seg sterkere varer neste gang de går i studio.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: