cover

Barely Touching It

Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise

CD (2005) - Kite

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countryrock / Folk / Singer/songwriter

Spor:
I'm With You All the Way
Strange Luck
Time Stops When I Hold You
Dance Floor Borders
Dreams at the Film Club
Silver Boy
Don't Cry
A Day From a Year
Walther
Eyes of Blue
Working Star
Good Night
Reprise

Referanser:
Damien Jurado
Will Oldham
Richard Buckner
Neil Young

Vis flere data

Se også:
Hope to Her - Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise (2003)
Hope to Her - Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise (2003)
First In Line - Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise (2004)
First In Line - Thomas Denver Jonsson & The September Sunrise (2004)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


...but look at me now!

Det er noe med denne svensken og sangene hans som rører meg dypt

Jeg kan ikke si helt hvorfor, men det er noe med denne svensken og sangene hans som rører meg dypt denne gangen.

Ikke vet jeg hvordan det var å være Thomas Denver Jonsson i Grums i Värmland i Sverige. Men jeg tror jeg vet noe om hvordan det er å vokse opp på et lite sted der man ikke skal være så mye annerledes før det begynner å gjøre vondt. Jeg er heller ikke sikker på om alle sangene på "Barely touching it" er like selvbiografiske. Men det er i grunnen mindre viktig.

Noen ganger føles det som om Thomas Denver Jonsson bare har plassert noen mer eller mindre tilfeldige ord sammen. Men så kommer det linjer, vers eller passasjer som sier absolutt alt.

Som denne, fra første sang på plata:

If I ever find my way out of this town
my parents better move far away
If they want me to visit them


Men det skyldes kanskje mest at han åpner albumet på følgende måte:

I was ashamed of my face, length, hands and nose
but look at me now!


Jeg er særlig glad i den siste linja. Det kunne like gjerne vært tittelen på denne utgivelsen.

Jeg var blant dem som syntes at debuten til Thomas Denver Jonsson, "Hope to her" fra 2003, var et veldig fint album. Men i forhold til oppfølgeren er "Hope to her" bare ei skisse. Sist føltes det litt som om han satt sammenkrøket over gitaren, med håret i ansiktet og blikket ned i golvet. Nå virker det som om Thomas Denver Jonsson for alvor har begynt å tro at verdens beste låtskriver faktisk kan komme fra Grums i Värmland i Sverige.

Han er på vingene langt hjemmefra. Han har til og med kastet brillene.

"Barely touching it" har en helt annen selvtillit, stolthet og storhet.

Både låtene og produksjonen er bedre enn sist. Bandet heter også denne gang The September Sunrise, og det er helt fantastisk. Men Thomas Denver Jonssons største kvalitet ligger fortsatt i måten han synger på. Det er ikke en stemme uten svakheter. Men selv når den høres litt falsk ut, er den aldri noe annet enn ekte. Det er mange rom her. Noen er åpne, andre lukkede. Mye er vakkert og vemodig. Men mange steder er stillheten nesten skremmende.

"I'm with you all the way" og "Reprise", som kun har vokal og akustisk gitar, rammer inn et album som har det meste.

Svensken nevner selv "I see a darkness", "Bryter layter" og "High, low and in between" som inspirasjon for "Barely touching it". Han burde lagt til et par at platene Neil Young ga ut tidlig på 70-tallet, i hvert fall rent musikalsk. "Dance floor borders", låner for eksempel mye av "Birds" fra "After the gold rush". "Don't cry" minner om noe på "Harvest". Men Thomas Denver Jonsson tar alt noen steg videre. Tekstmessig er han både åpen og utleverende. Men han har også en del mørke hemmeligheter han ikke deler med noen.

Et par ord om Thomas Denver Jonsson sin duettpartner, Nina Kinert. For et par år siden ga hun ut ei plate som heter "Heartbreaktown". Når hun synger på "Dreams at the film club", "Dance floor borders" og "Reprise" høres det ut som hun kommer direkte derfra. På førstnevnte pusser de tennene sammen, og det er noe av det mest romantiske jeg har hørt på lenge.

Thomas Denver Jonsson har vært i "Heartbreaktown", han også, men nå har han funnet kjærligheten igjen. "Breaking up can be such a strange luck", synger han. Og nå elsker han henne fullt og helt. "My love, I'm with you all the way". Kjærligheten hans er så intens og altoppslukende at det like gjerne kunne ha vært Gud han hadde funnet.

Sånn. Hvor har jeg gjort av min fine "I love Denver"-button?

Det er på tide å hente den fram igjen.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

Andrew Bird - Noble Beast
Sukpatch - 23