One-Way Ticket to Candyland

MoHa!

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Enveisbillett til sukkerrus

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Av Andreas Ervik

11.09.2008

Når Håkon Moslet i sommer kronet Howl til Norges rockehåp, var jeg så frimodig at jeg utropte MoHa! til det samme. Jeg vet ikke hva hans begrunnelse var, men for meg koker det ned til et forsøk på å ta begrepet "rock" tilbake fra strømlinje-indien, og bruke det på den mer bølgeformete støyen.

For det er liten tvil om at det MoHa! lager egentlig er rock. Tidligere måtte de kalle albumene sine for Det e Jo Rock For Faen eller Rock; Meg i Rauå for å få folk til å skjønne tegninga. Både det musikalske landskapet og gruppa har derimot forandret seg betydelig siden debuten i 2004. Norge har gradvis blitt mer åpen for ødelagt elektronikk og folk går på konsert med MoHa!, selv om musikken best kan beskrive som garasje-frijazz, støy-pønk eller arytmisk fønk-metall. Og gruppa har på One Way Ticket to Candyland, overraskende nok, begynt å spille låter istedenfor helt fritt.

Vrengt pønk
Et blikk på sangtitlene, som Aids of Space og Sopp på Kugen, sier dessuten sitt om at soundet ikke har forandret seg nevneverdig. For på tross av at 25-åringen Anders Hana og 26-åringen Morten J. Olsen må ha gjort nok sprell allerede til å ha ristet av seg ung og lovende-stempelet, oppfører de seg som den intelligente drittungen i klassen. Musikken er aggressiv og hatsk, men på samme tid intelligent og morsom.

MoHa! kommer opprinnelig fra Stavanger, og har spilt sammen i omtrent ti år. En venn har fortalt at mens han og andre i ungdomstiden var opptatt med å spille hardcore, så befant Olsen og Hana seg lysår unna resten. MoHa! høres da også stort sett ut som hardcore fra verdensrommet. Den rigide sjangeren har blitt vrengt ut inn, og lovnadene om kaos, som altfor sjelden holdes, er erstattet av uforutsigbare energiutblåsninger. Lydene som opprinnelig kommer fra en gitar og en synth (Hana) og et trommesett (Olsen) har gjennom elektronisk bekledning fått uante dimensjoner.

Skal vi danse?
Det er et yndet pønk-uttrykk å si at en låt er knyttneveformet, One Way Ticket to Candyland på den annen side føles mer som et hurtigtog som sporer av og treffer deg. For MoHa! har tydeligere rammer nemlig ikke betydd ensporing, men definitivt mer fokus. Ved de første gjennomlyttingene er ikke hodet helt på plass, og man må la kroppen dirre med.

Det tar ikke lang tid før kroppen min har skjønt hvor usannsynlig fengende og dansbart det hele er. Især gjelder det for Oh My God It's Rave, Too Smart Enough to Think i tillegg til de to første minuttene av Sopp på kugen (som før gikk under navnet Teknosangen). Dette er akkurat det jeg trengte, et impro-band som har innsett at det finnes folk (jeg kan virkelig ikke være den eneste?) som gjerne vil danse til musikken deres. One Way Ticket to Candyland er rett og slett dansemusikk for de som hater sånt. Det er techno redifinert til spetakkel med tidvis taktfast rytme og riff som smelter og renner vekk like raskt som de blir kastet inn.

Hva har så techno og dansemusikk med rock å gjøre spør du. Kom an da, svarer MoHa!, dette er godteriland, her er rocken så stygg og skitten som den vil, bare det fører til sukkerrus og ekstase. Jeg kjøper gladelig billett når turen er så førsteklasses som dette.

Groovissimo

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark

Ein fanfare til upolert og hemningslaus rock'n'roll, frå debuterande New York-duo.

Flere: