cover

One-Way Ticket to Candyland

MoHa!

CD (2008) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avant rock / Improvisasjon / Frijazz / Støyrock

Spor:
It Burns Twice
Karibcore
Sopp på Kugen
Prog-o-rama
Aids of Space
Too Smart Enough to Think
The Shitman
Oh My God It's Rave
# Outro

Referanser:
Sonic Youth
Boredoms
Wolf Eyes
Noxagt

Vis flere data

Se også:
Rock; meg i rauå! - MoHa! (2005)
Raus aus Stavanger - MoHa! (2006)
Jeff Carey's Moha - MoHa! (2008)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Enveisbillett til sukkerrus

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Når Håkon Moslet i sommer kronet Howl til Norges rockehåp, var jeg så frimodig at jeg utropte MoHa! til det samme. Jeg vet ikke hva hans begrunnelse var, men for meg koker det ned til et forsøk på å ta begrepet "rock" tilbake fra strømlinje-indien, og bruke det på den mer bølgeformete støyen.

For det er liten tvil om at det MoHa! lager egentlig er rock. Tidligere måtte de kalle albumene sine for Det e Jo Rock For Faen eller Rock; Meg i Rauå for å få folk til å skjønne tegninga. Både det musikalske landskapet og gruppa har derimot forandret seg betydelig siden debuten i 2004. Norge har gradvis blitt mer åpen for ødelagt elektronikk og folk går på konsert med MoHa!, selv om musikken best kan beskrive som garasje-frijazz, støy-pønk eller arytmisk fønk-metall. Og gruppa har på One Way Ticket to Candyland, overraskende nok, begynt å spille låter istedenfor helt fritt.

Vrengt pønk
Et blikk på sangtitlene, som Aids of Space og Sopp på Kugen, sier dessuten sitt om at soundet ikke har forandret seg nevneverdig. For på tross av at 25-åringen Anders Hana og 26-åringen Morten J. Olsen må ha gjort nok sprell allerede til å ha ristet av seg ung og lovende-stempelet, oppfører de seg som den intelligente drittungen i klassen. Musikken er aggressiv og hatsk, men på samme tid intelligent og morsom.

MoHa! kommer opprinnelig fra Stavanger, og har spilt sammen i omtrent ti år. En venn har fortalt at mens han og andre i ungdomstiden var opptatt med å spille hardcore, så befant Olsen og Hana seg lysår unna resten. MoHa! høres da også stort sett ut som hardcore fra verdensrommet. Den rigide sjangeren har blitt vrengt ut inn, og lovnadene om kaos, som altfor sjelden holdes, er erstattet av uforutsigbare energiutblåsninger. Lydene som opprinnelig kommer fra en gitar og en synth (Hana) og et trommesett (Olsen) har gjennom elektronisk bekledning fått uante dimensjoner.

Skal vi danse?
Det er et yndet pønk-uttrykk å si at en låt er knyttneveformet, One Way Ticket to Candyland på den annen side føles mer som et hurtigtog som sporer av og treffer deg. For MoHa! har tydeligere rammer nemlig ikke betydd ensporing, men definitivt mer fokus. Ved de første gjennomlyttingene er ikke hodet helt på plass, og man må la kroppen dirre med.

Det tar ikke lang tid før kroppen min har skjønt hvor usannsynlig fengende og dansbart det hele er. Især gjelder det for Oh My God It's Rave, Too Smart Enough to Think i tillegg til de to første minuttene av Sopp på kugen (som før gikk under navnet Teknosangen). Dette er akkurat det jeg trengte, et impro-band som har innsett at det finnes folk (jeg kan virkelig ikke være den eneste?) som gjerne vil danse til musikken deres. One Way Ticket to Candyland er rett og slett dansemusikk for de som hater sånt. Det er techno redifinert til spetakkel med tidvis taktfast rytme og riff som smelter og renner vekk like raskt som de blir kastet inn.

Hva har så techno og dansemusikk med rock å gjøre spør du. Kom an da, svarer MoHa!, dette er godteriland, her er rocken så stygg og skitten som den vil, bare det fører til sukkerrus og ekstase. Jeg kjøper gladelig billett når turen er så førsteklasses som dette.

comments powered by Disqus

 



arild
2008-09-25hva skjer med norsk musikkpresse

"For det er liten tvil om at det MoHa! lager egentlig er rock. Tidligere måtte de kalle albumene sine for Det e Jo Rock For Faen eller Rock; Meg i Rauå for å få folk til å skjønne tegninga. "

Eh. Morten Olsen sier selv at han ikke ser på hva de driver med som rock. Hvorfor omtaler du musikken som "intelligent"?

Andreas Ervik
2008-09-25Re: Hva skjer med norsk musikkpresse

Først av alt: hva mener du med tittelen på innlegget ditt?

At Olsen ikke selv ser på det de driver med som rock, betyr strengt tatt ikke at det ikke er rock. Likevel forstår jeg hans motvilje mot å få den merkelappen på musikken sin. Hardcore fra verdensrommet er etter min mening den mest passende betegnelsen på musikken. Og hardcore er da vitterlig rock, er det ikke?

Syns du musikken er uintelligent? Jeg innbiller meg å ha forklart hvorfor jeg finner musikken intelligent i teksten, men det kan være jeg ikke var tydelig nok. Musikken er så mangslungen at det er mye å la ørene stri med, men samtidig er det fengende. Derfor omtaler jeg musikken som intelligent.

arild
2008-10-01hardcore fra verdensrommet

først av alt: det jeg mener er at musikkanmeldelser som dette tjener lite annet formål enn navlebeskuing. det er ikke EN interessant tanke om musikken her.

hardcore fra verdensrommet aner jeg ikke hva skal bety. og for å besvare spørsmålet til eminente musikkanmelder ervik: nei. hardcore er ikke rock. ikke med mindre du er allmusic.com.

ble heller ikke klokere på hvorfor musikken er intelligent, men det regnet jeg heller ikke med. men det er krystallklart at enkelte tror all samtids fra rune grammo er intelligent fordi musikerne bak er skolerte. å bruke sin egen hjerne, samt frigjøre seg fra presseskrivet, vil vi ikke ha noe av!

Thor-Eirik Johnsen
2008-10-01Trangsyn fra verdensrommet

Herre min hatt, selvsagt er hardcore rock. Jeg vet ikke helt hvilken nettside du må være for å mene noe annet.

Ellers: kudos til Ervik for en velskrevet omtale.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo