cover

New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)

Erykah Badu

CD (2010) - Motown / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Neo-soul

Spor:
20 Feet Tall
Window Seat
Agitation
Turn Me Away (Get Munny)
Gone Baby, Don't Be Long
Umm Hmm
Love
You Loving Me (Session)
Fall In Love (Your Funeral)
Incense
Out My Mind, Just In Time (Part 1)

Referanser:
Lauryn Hill
Joss Stone
Dwele
The Roots
Janet Jackson

Vis flere data

Se også:
Baduizm - Erykah Badu (1997)
Mama's Gun - Erykah Badu (2000)
World Wide Underground - Erykah Badu (2003)
New Amerykah Part One (4th World War) - Erykah Badu (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sjelfull stilltilstand

Oppskriftsmessig korrekt, men med mindre agenda enn sist; Erykah Badu er tilbake uten å imponere voldsomt.

Neo-soulen som stilart kan være vanskelig å forstå seg på. Side om side med de mer kommersielle soul og R'n'B- retningene, vokste den seg stor med artister som Lauryn Hill og Janet Jackson på slutten av 90-tallet, etter å ha hatt en kommersiell pause siden 70- og 80-årene. Da, som nå, som et alternativ til den mer renskårne og popbaserte Motown-soulen.

I dagens musikkverden fremstår neo-soulen muligens som noe gammeldags i kamp med de nye strømningene av autotune hos de store R'n'B/soulstjernene Beyonce og Rihanna, og det mer nostalgiske Motown-lydbildet til Joss Stone og Raphael Saadiq. Neo-soulen har ikke forandret seg stort, og har i stedet endt opp som et mellomledd mellom det kommersielle og det nostalgiske, og er dermed blitt en litt gammeldags oppskrift som humper videre på tidligere storhet. Det kan låte friskt med slike musikalske flashbacks iblant, men når sant skal sies høres det meste innen neo-soul i 2010 strengt tidsdatert ut, og når en av dets fremste "undergrunnsnavn" Erykah Badu gir ut oppfølgerplaten til "undergrunnshiten" New Amerykah Part One (4th World War) , er det nesten så man føler seg litt lurt til å tro at tiden har stått helt stille i innspillingsstudio.

Det er nemlig stort sett de samme gamle neo-soul pionerene som trekker i trådene her, og da i hovedsak fra Detriot-miljøet rundt Slum Village, Stones Throw og A Tribe Called Quest. Den gamle produksjonsklikken The Ummah, som i sin tid besto av J-Dilla, Q-Tip og Ali Shaheed Muhammad, sine finurlige teknikker er sentrale her, samt The Roots høyst instrumentbaserte hip-hop kan også trekkes inn som referanse. I front Erykahs røykfulle fløyelsstemme; et våpen så virkningsfullt at det 10 minutter lange avskjedssporet Out My Mind, Just In Time, veksler mellom fullt orkester arrangement til acapella med kun Erykah fleksende vokale muskler på egenhånd. Det er umiskjennelig vakkert, og allerede fra første spor 20 Feet Tall er tonen satt for hvilken retning platen skal ta; kjærlighetsballader med substans, innpakket i et seigt, psykedelisk og detaljorientert lydbilde. Det høres kanskje kjent ut for fansen, og i dagens musikkverden skal man kanskje ikke holde blåkopi og tung referering mot artistene lengre, men et minstekriterie for mine ører er at artisten har noe ekstra å melde. For meg virker det da som at Erykah Badu har gått på en skikkelig smell denne gangen.

Soul skal være hjerterått, og som de beste popkomposisjonene (tenk Lennon/McCartney) er ofte de aller beste de aller enkleste. Det betyr imidlertid ikke at man kan komme unna med hva som helst, og det er en soleklar forskjell her mellom det produksjonen byr på, og det Erykah synger om, og etter hvert gjør det dessverre det magiske samspillet mellom vokal og musikk til en relativt langtekkelig affære. Det er ikke helt sånn det skal være å lytte til neo-soul.

Man kan si mye fint om Erykah Badu, hun er et særegent unikum, som hele tiden utfordrer seg selv til å være et synlig alternativ. Nylig ble innspillingen av hennes siste video til låten Window Seat anmeldt til politiet for nakenhet på offentlig grunn, noe som mest av alt minner om et gammeldags pr-stunt, men hun har absolutt noe særegent ved seg og stemmen sin. For en produsent som Madlib, er hun et perfekt tilskudd å bruke til sine komposisjoner, der hun flyter oppå lydbildet prikk likt de opprinnelige soulartistene i 70-årene gjorde det. Det er opplagt noe nostalgisk betryggende i det Erykah Badu lager, og hun har de beste produsentene i verden til å gjøre det sammen med seg. Men personlig likte jeg bedre den forrige platen, samt Baduizm (1997) hvor artisten var mer politisk aktiv og samfunnsengasjert, der hun brukte stemmen sin til å fortelle opprømte historier med oppriktig entusiasme og sjel.

På denne platen rører hun i stedet i vei med den samme gamle kjærlighetsvisa hele veien igjennom, og selv om Soul skal være hjerterått, synes jeg det blir litt i overkant når det hele bikker over i ensformig.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo