cover

Why the Long Face

Suzzy and Maggie Roche

CD (2004) - Cooking Vinyl / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Country / A capella / Singer/songwriter

Spor:
I Don't Have You
Broken Place
Who Cares
The Warwick Flog
La Vie, C'est La Vie
Don't Be Afraid
One Season
The Long Lonely Road to Nowhere
For Those Whose Work is Invisible
Training Wheels
A Day in a Life of a Tree

Referanser:
Kate & Anna McGarrigle
Simon & Garfunkel
Maddy Prior
Nanci Griffith
The Mamas & the Papas

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Gullstrupene

Fremdeles med gull i strupene, men ellers lite nytt fra søstrene Roche.

Det var en gang for lenge siden (på slutten av 60-tallet) at søstrene Maggie (f.1951) og Terre Roche (f. 1953) fra New York ville bli plateartister. Sunget og spilt hadde de gjort siden før de ble tenåringer. Det var det som var meningen med livet, og de prøvde lykken i Greenwich Village og på studentkonserter. Helt til den tilsynelatende mest beskjedne av dem, 19-årige Maggie, var freidig nok til å møte opp på en workshop i regi av Paul Simon. Dette var nok ikke tilfeldig, for den samme Simon var også Maggies store forbilde og de kunne for en stund droppe doo-wop sanger og andre trad-sanger og debutere som grammofonartister ved å synge backing på Was a Sunny Day (There Goes Rhymin' Simon, 1973).

Etter en oversett debut i 1975 ble det igjen tid oppvask og kjedelige servitørjobber, men etter at de tok med lillesøster Suzzy, begynte folk å legge merke til disse selvlærte raringene som kunne synge det meste, alt i fra Händel til Cole Porter og ikke minst originale, ærlige, morsomme og litt "skrudde" egne komposisjoner. En lang platekarriere startet i 1979 som The Roches, og selv om de siden siste halvdel av 90-tallet har forsøkt seg med ulike sammensetninger og soloplater, er de fremdeles aktive som The Roches. De har samarbeidet med mange artister: Jevnt og trutt deltatt på Loudon Wainwrights utgivelser og gjorde inntrykk på Philip Glass' Songs From Liquid Days (1986). Mest bemerkelsesverdig er imidlertid samarbeidet med Robert Fripp og Tony Levin fra King Crimson på de første albumene. Progressiv rock i møte med folkpop!

Aktuelt nå er imidlertid det nye albumet med Suzzy og Maggie, og den som kjenner gruppa fra tidligere vil umiddelbart kjenne igjen en av låtene fra tidligere: Maggies One Season, et av mange høydepunktene fra The Roches' andre album Nurds. Det er en sang som viser jentenes vidtrekkende vokalregister fra dyp alt til sopran, som etter hvert flyter over i lutter harmoni, for så gradvis å gå over harmonisk disharmoni. Prøv gjerne å få det til - det er ikke lett! Innvendingen blir selvfølgelig at ny-innspillingen på ingen måte når opp til originalen. Det er mye underfundig ordbruk i teksten, så jeg henger vel ikke akkurat med i svingene bortsett fra den innstendig gjentatte: "I've got to get away from you" - og til slutt "If only for a day or two, I just can't get enough of you".

Maggie står også for melodiene til Broken Places og La Vie C'est La Vie også, hentet fra tidligere album, henholdsvis Speak (1989) og No Trespassing (1986). Den førstnevnte er en country-folk ballade om en som lengter etter sitt opphav. Vokalen er som på resten av platen naturligvis helt fremme i lydbildet og de lyse gjennomsiktige stemmene får et forsiktig følge av dobro, orgel og stødig tromming. Den sistnevnte er også av det finstemte melankolske slaget, understøttet av cello og fiolin. En fin sang som like gjerne kunne vært fremført av Simon & Garfunkel. Da jeg kun har stiftet bekjentskap med The Roches gjennom deres tre første plater, kan jeg ikke uttale meg om disse innspillingene i forhold til de originalene.

Derimot kan jeg uttale meg om deres versjon av Brian Wilson/Jack Rieleys A Day In the Life of a Tree (Surf's Up, 1971). Et dristig valg all den tid det tross alt er snakk om et av Beach Boys "glemte" mesterverk. Originalen har kun vokal og orgel, mens jentene forsøker å gjenskape mer av den generelle Beach Boys-sounden med trommevirvler og gitarklang og fuglekvitter i tillegg. Det åpner bra hvor Suzzys distinkte vokal yter den vakre melodien rettferdighet, men bommer litt i koring/harmonier - det blir for spedt i forhold til Wilson & Co.

Maggies bidrag på platen synes å konsentrert om menneskelige relasjoner på godt og vondt, og som sagt, når det meste er nye versjoner av gammelt stoff, kan en kanskje få en følelse av at kilden til fortsatt nyskapning er i ferd med å tørke litt inn. Tekstmessig er Suzzy mer rett på sak som når hun kommenterer "etter 9/11"-stemningen i USA i den resiterende Who Cares og knytter til slutt sinnet, apatien, frykten og fremmedgjøringen opp mot sine egne følelser: "I think that I'm a dove, but maybe I'm a hawk..." Diskret piano, gitar og cymbalbrus utgjør akkompagnementet.

The Long Lonely Road to Nowhere er kanskje mest i nærheten av "gamle" Roches En skjev kommentar til moderne menneskers hjelpeløshet og tendens til å søke svar på livets utfordringer i oppskriftsbøker på hvordan du skal lykkes: "I bought a book the 7 habits of highly effective people..." Dette gir en country/rock/blues følelse i Loudon Wainwrights ånd.

En av de beste låtene er Suzzys Don't Be Afraid hvor de slipper vokalharmoniene løs for alvor, på sitt mest engleaktige i refrenget og ellers koring som minner sterkt om Buffalo Springfield. Maggies backingvokal viser at hennes stemme ikke er blitt dårligere med årene, snarere tvert i mot. Og den gode teksten viser at også Suzzy kan skrive om ting på det personlige planet. Så vil jeg heller ikke unnlate nevne I Don't Have You skrevet av Mark Johnson, en gammel venn som de også tidligere har spilt inn sanger av.

Nok en gang en vassekte "moderne" country-låt, med trommevisp, knapt hørbart trekkspill og fiolin og fingerspill og kontrabass og flott sang. Det er tillatt å synge med.

Det er ingen direkte svake spor på dette velproduserte og velspilte albumet, men det er ikke til å komme fra at en kanskje savner litt av munnrappheten, humoren og kanskje noen riktige godbiter av låter.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

(Laskeuma / Nordic Notes)

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere:

Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki
Kaospilot - Shadows