cover

I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

Jim O'Rourke

CD (2001) - Mego / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Laptop

Spor:
I'm Happy
and I'm Singing
and a 1,2,3,4

Referanser:
Michael Nyman
Philip Glass
Phonophani
Fennesz
Alog
Oval

Vis flere data

Se også:
Unreleased? - Fire! & Jim O'Rourke (2011)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Powerbook-elektronika av ypperste klasse.

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Den unge, men erfarne 32-åringen Jim O'Rourke har siden begynnelsen av 90-tallet vært aktiv på den mer alternative delen av verdens musikkscener. Et lite knippe av band og artister han har samarbeidet med, spilt med og produsert teller såvel Sonic Youth som Gastr del Sol, Merzbow, John McEntire fra Tortoise, High Llamas, Smog, Stereolab, Fennesz og Jesus Lizard. O'Rourke har med andre ord samarbeidet med det som kan krype og gå av alternative artister de siste ti årene, i tillegg til å utgi et utall skiver under eget navn. Som kurator for labelen Moikai slipper han nyutgivelser av plater som er vanskelige å oppdrive (bl.a. Fennesz, Pita og Kevin Drumm).

Det østerrikske selskapet MEGO er nok her hjemme mest kjent for sine utgivelser av Fennesz og Blå-vennen Russell Haswell, som har gjestet Norge ved flere anledninger de siste to årene. Deres utgivelser har tidligere vært preget av ytterste fløy av noise- og glitchinspirerte acts, mens MEGO med denne utgivelsen, og Fennesz' Beach Boys-hyllest Endless Summer, er i ferd med å få innpass i mer enn de engere kretser.

I'm Happy, and I'm Singing, and a 1,2,3,4 har et beskjedent antall spor, kun tre i tallet, og låtene er resultat av en særdeles aktiv turné- og reisevirksomhet som har tatt den unge O'Rourke kloden rundt. Sporene er innspilt live i New York, Osaka og Tokyo i perioden 1997-99, men av en eller annen grunn virker de på ingen måte utdaterte eller passé. O'Rourke tilhører det begrensede antall artister som evner å beherske enhver stilretning han finner for godt å utforske, og hvilken som helst rolle han spiller innen produksjon av musikk. Hans tidligere bidrag til artister som Sonic Youth og Stereolab er et kroneksempel på hans talent som produsent, mens hans tilstedeværelse i band som Smog og High Llamas helt klart har tilført det hele noe ekstra. Lord Jim er the wiz kid, den sårt tiltrengte ekstra lille styrkedråpen man som artist nyter godt av, og på denne utgivelsen får han utfolde seg fritt med kun egne ønsker å ta hensyn til.

Låten I'm Happy starter skiva med noe som kan minne om et konvensjonelt orkesters famlende forsøk på å stemme sine instrumenter, men fra dette som en intro loopes og kuttes lydene av instrumentstemmingen til noe vindskjevt, strengt rytmisk og svært vakkert. Looper vrenges og vris så til det nærmest ugjenkjennelige, mens de hele tiden er med på å bygge nye underlige melodier og temaer. Det er mørkt, men overhodet ikke så kaldt som man kunne forvente når O'Rourkes instrument er den etterhvert så utbredte Powerbook'en. Her er gjenkjennelige temaer à la karusellmusikk og enkle barne tv-vignetter bundet sammen av illevarslende bassganger knapt hørbare for det menneskelige øre. Frekvenser kommer og går, nesten umerkelig.

O'Rourke fortsetter med and I'm Singing, et kutt hvor de mer melodiøse og stemningsvare skildringene får fritt spillerom. Der hvor de repeterende temaene og glitchene på I'm Happy blir skumle, snus de i and I'm Singing til trygge motiver som bringer tankene hen mot mer ambiente verker lik vår hjemlige Phonophani. Her er lydbildet langt mer organisk, mens det digitale er med på å forsterke de organiske lydene på måten de kutter og vrenger på samples av ulik art. Her finner man en stamme av feedbackstøy fra konvensjonelle gitarer kjørt gjennom digitale prosessorer og tweetere, kombinert med rene digitale lydtepper og repeterende temaer som har en merkelig evne til å fornye seg selv mens de ruller tilsynelatende ustanselige mot evigheten. Like plutselig som lyder og repetisjoner oppstår, forsvinner de.

Det minst krevende sporet på denne utgivelsen er uten tvil det tredje og siste; and a 1,2,3,4. Mastodonten av et spor på 21 minutter starter med noe som kan minne om Fläskkvartetten(!). Lyden av såre strykere som spiller minimalistiske og langsomme mollstemte toner går etterhvert over i et mer mangfoldig lydlandskap. Her høres atter en gang gitarer og vibrasjoner, klanger og feedback, og endog opptrinn til høyfrekvens-noise. Kuttet minner til tider om Michael Nyman, andre ganger om Philip Glass. Det er vakker, skjør og stemningsskapende lyd, ikke bare for det ytre øre, men også for det indre... Dette er ambient inspirert av stilskapere som vår egen Biosphere.

Jim O'Rourke har med I'm Happy, and I'm Singing, and a 1,2,3,4 skapt en perle av en skive. Dette er en plate som gjør vinteren varmere, sommeren lengre, våren grønnere og høsten lysere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Joe Henry - Tiny Voices

(Anti / Epitaph)

Ein drøy time med store låtar, stor musikalitet, løpske instrument, eklektisk innstilling og sjel, sjel, sjel.

Flere:

The Shins - Chutes Too Narrow
Broadway Project - The Vessel