Lemmus Lemmus

Lemmus Lemmus

CD (2008) - Naked Lemming

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dance of the Lemmus

Gjør deg klar for en unik opplevelse: Ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Av Dag Erik Asbjørnsen

11.11.2008

Israelske Lemmus Lemmus ble dannet av den erfarne platesamleren og gitaristen Joel Ron (som har intervjuet de lokale psykedeliske legendene The Churchills på nettet og hjulpet det nåværende bandet Rockfour) og tangentspillende Noam Rapaport tidlig på 2000-tallet. Det som først startet med innspillingen av demoen Hands of Time ble etter hvert til albumet Chameleon Mood Swing som ble utgitt på eget selskap i 2004. På denne tiden kompletterte Eddie Ron trioen med sang og akustisk gitar. Etter dette har gruppa tatt seg god tid og stykkevis spilt inn oppfølgeren som kort og godt heter Lemmus Lemmus og fortsatt er utgitt i egen regi på Naked Lemming Records.

De aller største rockealbum (Revolver, Kid A) har en ting til felles: De skaper simpelthen sitt eget unike lydunivers der kun de lokale naturlovene gjelder. I utgangspunktet er alt tillatt!

Og nå: Gjør deg klar for den unike opplevelsen Lemmus Lemmus, ti spor som kommer til å ta deg med til merkelige steder der få mennesker har vært på mange år!

Happen starter med at en stikkende lys tangentlyd blir sterkere og sterke, omtrent som om du er i ferd med å få en nær-døden opplevelse. Faust og Roger Waters har brukt det samme trikset for flere tiår siden som forspill til djevelens inferno og ubehagelige haiketurer før demringen, men denne gangen går Alice inn i et mye lykkeligere og mer surrealistisk sted. Det magiske mystiske Lemmus-universet er fullt av hviskende stemmer, uforståelig mumling, humpende oktav-bass, langsomme skarptrommepulser, trist Hammondorgel, baklengslyder, sitar, tambura og perkusjon. Å ja, gitarene er også glitrende bra, enten det er små bottleneck-detaljer, interstellar blipping, klingende melodilinjer eller noe mer eksotisk. Når det gjelder bruk av gitarer er dette så nær du noen gang vil komme et spor som både har Jorma Kaukonen og Syd Barrett på gitar samtidig. Teksten er også minst eight miles high:

Spread your wings and leave the ground, drifting home without a sound

Ja, hjertet forblir hjemme, tidsmaskinen har flydd oss hjem til den nye summer of love. Vi er sterkt i urede om dette innebærer fortid eller fremtid!

Chasing A Ghost roer det hele ned etter en svimlende åpning. Her ligger trykket på akustiske instrumenter (blant annet fine sitarer) og fjerntliggende dameharmonistrofer.

Et alt for kort brekk for gitar og orgel i høyt tempo går rett over i den storslagne Feathers on Your Body, et spor med en sterkt østlig følelse. The smell of incense fyller rommet – eller var det incense & peppermints, mange gamle spor peker østover. Lemmus Lemmus ER imidlertid allerede i Midtøsten.

Teksturen er i lange perioder overraskende lett og vanlig rockekomp med bass og trommer er ofte erstattet av akustiske gitarer og fjærlett perkusjon. Elektriske gitarer og orgel kan imidlertid stadig gjøre snare innstikk. Dette sporet er en sann vinner!

Noe uventet tv-støy vekker oss plutselig fra en transe som stadig har blitt dypere. Fame of the Screw kommer inn som et småsprøtt oppbrudd med en uforklarlig boblete lykkefølelse som noe midt mellom Paul McCartneys musikk fra sin fars dager og smågale påfunn med Bonzo Dog Band.

De to neste sporene, The Angels We Thought We Should Be og Smiling Back, påminner oss sterkt om de akustiske stedene på Pink Floyds konseptalbum fra midten av 1970-tallet, men likevel klarer Lemmus Lemmus å legge til noe av sin egne karakter til dette materialet.

Me Chewing on Your Sonar Heart gjenvinner full Atom hjertekraft, for å si det sånn, med den meste snedige kombinasjonen av alt mulig Gilmour, Wright og Barrett foretok seg musikalsk mellom 1967 og 1972 siden Porcupine Tree's On the Sunday of Life – og den tok ikke Wrights bidrag like godt på kornet.

My Stars, My Moon, My Love utvikler seg fra myk klimpring på elektrisk gitar til en psykedelisk ragamala med sitar og tablas. Dette er den delen av plata som George Harrison ville ha likt best.

Your Dream Revisited tar oss tittelen tro lengre unna virkeligheten inn i en komplisert lydkollasj som ikke ville ha virket malplassert på et album med Olivia Tremor Control.

For å avslutte det hele kommer Violet & Blue som et beroligende etterspill med kvinnelig sang pålagt hurtigbølgende Leslie-effekter, mellotroner og paradisiske fløyter. I det sporet går mot slutten, kommer prikkende høye orgeltoner som gjenkaller slutten av Cirrus Minor. Etter over en halvtime på vandring rundt i den psykedeliske labyrinten har du endelig funnet veien inn i paradiset. Likevel får du snart lyst til å starte denne spennende reisen på nytt!

Så hva, hører jeg du spør, skiller Lemmus Lemmus fra hordene som prøver å trenge seg inn alle mysteriene bak "the gates of dawn". Vel, for det første utgjør de en stor kontrast til for eksempel TV Personalities (uten at det er noe gærent med dem). Lemmus Lemmus lager subtile, kunstneriske lydskap langt unna treakkords reduksjoner av Lucifer Sam. Imitatorer bør huske at selv dette sporet hadde Rick på elektrisk cello!

Det er altså utallige små detaljer som utgjør mye av forskjellen. Lemmus Lemmus viser solid kunnskap om det autentiske lydbildet fra slutten av 1960-tallet. Det er aldri overdrevent mye baklengsgitarer eller andre produksjonseffekter. Naturligvis finnes det ikke digitale synthesizere her, derimot masse av det som passer bedre inn: Ekte gamle instrumenter som mellotron M400, Hammond og det meget særpregede Hohner '65 orgelet. Noam Papaport er en av få tangentspillere som virkelig følger Richard Wrights spillosofi: Å ikke være en Keith Emerson-aktig, ynkelig flinkis, men flyte rundt i lydbildet og lage raffinerte mollakkord-strukturer. Det var dette som forankret Floyd-lyden på mesterverk som Us and Them og Echoes. Den ville ikke ha vært den samme uten ham. På samme måte er Noams nærvær med på å bringe storhet inn i Lemmus Lemmus' lyd.

Men glem nå dette "retro-rock"-tøvet! Det er ren fornærmelse å bruke dette begrep om musikk som hører til det 21. århundre på samme måte som alt annet. Dungen, Espers, Big Boss Man, The Bees og haugevis av andre har masse personlighet og særpreg, modernitet er et relativt begrep – hvem har rett til å definere dette ovenfor verden for øvrig? Ble Sjostakovitsj beskyldt for å lage gammeldags musikk selv om han bygget på en århundrelang tradisjon for orkestermusikk i symfonisk form?

Med dette albumet har Lemmus Lemmus gjort noe sensasjonelt – musikken har like mange lag innover som løken når du først starter å studere den nærmere. Det du finner her er ekte musikalsk dybde immun for tidens videre gang – akkurat på samme måte som med etablerte undergrunnsklassikere som July, SF Sorrow (Pretty Things), An Invisible World Revealed (Krokodil), Armageddon (PLJ Band), My Solid Ground or 666 (Aphrodite's Child).

Tro meg, Lemmus Lemmus er like bra som disse! Om bare verden visste det!

Groovissimo

Tanakh - Dieu Deuil

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere: