Timeless: A Tribute To Hank Williams

Diverse artister

CD (2001) - Lost Highway / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Far

Ærbødig og vakker hyllest til countrymusikkens far, der kvinnene gjør det best.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook17.10.2001

Hank Williams burde ikke trenge nærmere introduksjon. På Timeless har et knippe artister fått det ærefulle oppdraget å hylle en av countrymusikkens (og dermed mye av dagens populærmusikk) stamfedre med sine versjoner. Valget har falt på stødige, sikre musikere, de fleste med lang og tro tjeneste i bransjen. Dette er altså et prosjekt som ikke kan mislykkes.

Siden alle deltakerne her på direkte eller indirekte vis står i musikalsk gjeld til Hank, så er det ingen fare for at noen ønsker å skitne til opphavsmannen, på den annen side kan overdreven respekt forhindre et naturlig uttrykk, og dermed underminere poenget med dette prosjektet.

Respekten er såvisst tilstede, men det blir takk og lov ikke ødeleggende for sluttresultatet. Fordelen med en såpass snever utvelgelse i genrespenn gjør at Timeless blir en flytende opplevelse, nesten som et fullverdig album i seg selv. Når det gjelder låtutvalget kan man diskutere dette i årevis. Det er likevel litt snodig at bare tolv låter er tatt med, men valget er fattet og det hjelper lite å fike til dommeren når straffesparket er dømt.

Blant de tolv er det derfor lite fyllmasse. En låt skiller seg likevel ut som et voldsomt høydepunkt, og det er Emmylou Harris' rystende vakre tolkning av Alone and Forsaken. En av de mest desperate låtene noensinne skrevet tas opp til himmelen uten at budskapet forsvinner. Det må være noe med Hank og kvinner, for Lucinda Williams gjør en hes og svært hørbar versjon av Cold, Cold Heart. I denne buketten blir Sheryl Crow den minst minneverdige, hun jodler gjennom Long Gone Lonesome Blues med et smittende smil om munnen. Av mennene her er det bare Johnny Cash som har like markant stemme som damene, han høres fortsatt frisk ut i det han snakkesynger seg gjennom I Dreamed About Mama Last Night.

De mer tradisjonelle country-låtene tar andre hånd om. Hank ville vært stolt av sitt barneband, Hank III. Ikke bare er han hard på flaska, han går i hatt, speller gitar og har en stemme ikke rent ulikt bestefar. Hank III holder seg mer til den rocka formen for country, noe han bringer videre med I'm a Long Gone Daddy. Jodle kan han også. Det samme gjør Ryan Adams, eller rettere sagt uler mot månen, og han høres virkelig avensjuk ut på Lovesick Blues.

Den svarte bluesgitaristen Keb' Mo' er en fin påminnelse om at også Hank hentet inspirasjon fra et sted, selv om I'm So Lonesome I Could Cry holder seg pent og pyntelig innenfor countryland, med fremtredende bruk av fiolin og steelgitar. For å tiltrekke seg den yngre garde er Beck både et klokt og naturlig valg. Rampegutten har selvfølgelig vett nok til å gjøre jobben skikkelig, og han behersker Your Cheatin' Heart på søvnig greit vis. Greit er også stikkordet til Mark Knopfler (i duett med Emmylou), Tom Petty og Keith Richards som ikke setter dype spor med sine versjoner, men som heller ikke trekker utgivelsen ned.

Et ørlite savn meldes likevel. Når artistrekken blir såpass stabil, mister Timeless noe av den spiriten Hank Williams hadde, og som så vidt ulike artister som Jeff Buckley, Killdozer, Hasil Adkins, The Residents, Clem Snide, Cat Power og Bill Frisell tidligere har formidlet. Det er ingen ueffen tanke å samle noen av disse versjonene for en Timeless 2. I mellomtiden får vi kose oss med denne lekre hyllesten, eller enda bedre; med en ekte Hank-skive.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: