Hymn to the Immortal Wind

Mono

CD (2009) - Conspiracy / Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

De fire samuraier

Mono får omfattende orkestral støtte på sitt femte album.

Av Bjørn Hammershaug

31.03.2009

Japanske Mono har rukket å fylle 10 år. Det markerer de med sitt femte studioalbum og en påfølgende verdensturné. I løpet av disse årene har de gradvis rendyrket sin profil, og de har med Hymn to the Immortal Wind funnet en ny location å spenne opp et lerett som viser emosjonelle tårescener, panoramasveip over slagmarken og brutale kamphandlinger i sakte film. Dette er musikk som maler bilder av de store hendelsene i livet, døden og kjærligheten. Mono befatter seg ikke med småplukk.

Hymn to the Immortal Wind er mer en naturlig videreutvikling enn et brudd med tidligere plater, og effektene er ytre sett i hovedsak de samme som alltid: Vemodige gitarlinjer, svulstige arrangementer i majestetisk oppbygning, langsomt voksende med krigerske trommer og kaskader av pompøs lyd inntil de kolliderer med et isberg av støy som vasker alt med seg i et voldsomt klimaks som alene kan strekke seg over flere minutter. Så legger krusningene seg, det stilner, for så å bygges opp på nytt.

Denne gangen er kanskje helheten, den episke fortellingen, vel så viktig som den tradisjonelle utløsningen som ligger i en slik rigid formel. Når utgiveren vektlegger at Mono nå har beveget seg bort fra den klassiske "soft/loud"-dynamikken og til mer "dark/light", så er det da også en viss sannhet i det. Utbruddene er i hvert fall myket opp med et grandiost orkester som gir bandet et mer klassisk romantisk preg (frembragt på sedvanlig organisk vis av Steve Albini).

Det er vanskelig å ikke ble revet med i dramatikken, de rasende stormene (som på Pure As Snow - platens beste - og Ashes in the Snow) eller la seg smelte av de ambisiøst anlagt orkestrerte partiene som følger alle låtene. Men de dykker også godt ned i klisjeene, både melodisk og genrebasert, men kommer ut av det. Selv om orkesteret lyder flott, savner jeg nok den renere lyden fra You Are There (2006). Kvartetten har kraft til nok til å flytte fjell alene, om de ikke må strebe med 25 strykere i tillegg, spesielt i de mest kraftfulle partiene. For det er ikke alltid foreningen er like vellykket.

Hymn to the Immortal Wind er uansett en kraftfull og vakker plate, en av disse som skal høres i sin fulle helhet. De 70 minuttene kan dessuten benyttes til å lese den medfølgende historien som følger med i coveret.

Mono spiller på John Dee, Oslo 1. april. Konserten anbefales herved.

Groovissimo

Grey de Lisle - The Graceful Ghost

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere: