cover

New Moon

Elliott Smith

2 x CD (2007) - Kill Rock Stars / Domino / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Sadcore / Indiepop

Spor:
Angel in the Snow
Talking to Mary
High Times
New Monkey
Looking Over My Shoulder
Going Nowhere
Riot Coming
All Cleaned Out
First Timer
Go By
Miss Misery (early version)
Thirteen


Georgia, Georgia
Whatever
Big Decision
Placeholder
New Disaster
Seen How Things Are Hard
Fear City
Either/Or
Pretty Mary K
Almost Over
See You Later
Half Right

Referanser:
Nick Drake
Jeff Buckley
Big Star
The Beatles

Vis flere data

Se også:
From a Basement On a Hill - Elliott Smith (2004)
From a Basement On a Hill - Elliott Smith (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lysende svanesang

Selv om avgrunnen kan skimtes i mange av sangene, er her også kjærlighet til livet, så lysende at man svimmel gisper etter luft.

Et antiklimaks, et slag i trynet og en nedtur.

Slik var finalekvelden i Athen i mai. Fotball kan være nådeløs, og hjemreisen var preget av stillhet og selvransakelse. Smertefullt lå følelsen av nederlag som et blylodd på vei mot depresjonens sorte hull. Som soundtrack valgte jeg Elliott Smith, i et forsøk på å finne trøst og medlidenhet for et knust rødt hjerte.

Artisten Elliott Smit overskygges i mange sammenhenger av myten han selv skapte med sitt korte liv fylt med dop, alkohol, ulykkelig kjærlighet og depresjoner. Når vi skreller bort det mytebefengte står vi igjen med et knippe plater som viser en uhyre talentfull låtskriver, som bitende blottla sine følelser om en ond verden, ømt innpakket i en slående melodisk teft tuftet på arven av Beatles. Som med Drake, Parsons, Curtis og Cobain har mytene og en tidlig død nok stått i veien, men heldigvis aldri klart å overskygge de musikalske kvalitetene som har skapt klassikere i populærmusikkens kanon.

Mitt første møte med Smith var i '95, da en entusiastisk platepusher la et vinyleksemplar av andreskiva på disken - med klar beskjed om at denne ville jeg elske. Han hadde selvsagt rett, og dette førte til musikalsk kjærlighet til en låtskriver jeg, uten å blunke, vil karakterisere som en av 90-tallets største. Vår generasjons Nick Drake (vær så snill å ikke bland inn Jeff Buckley her) hadde en dypt personlig stemme, skakkjørte historier, utleverende sårhet og fenomenalt sterke, melodiske låter som traff, og fremdeles treffer indiefolket, rockere og popelskere med samme kraft.

Jeg tar meg i å savne Elliott Smith. Og jeg savner også ordentlige platebutikker, fylt av vinyl, nysgjerrighet, entusiasme og genuin kjærlighet til musikken. Bare minner er igjen, og selv er jeg glad jeg fikk oppleve noen av 90-tallets fineste sanger, levende fremført av en artist som nok slet med å finne seg til rette - men likevel gjorde en time i Salamanderparken til et av mine aller fineste sørlandsminner.

New Moon er overskudd fra lo-fi perioden 1994-97 - spilt inn mellom debuten Roman Candle (1994) og hans mest kjente album, den større produserte majordebuten XO (1998) - da han på det lille selskapet Kill Rock Stars ga ut sine to kanskje beste plater; den selvtitulerte Elliott Smith (95) og mesterlige Either/Or (97).

Dette lekre dobbelalbumet kompletterer katalogen, og gjør den ennå bedre og viktigere. Med en følelse om at alle brikker nå er på plass, tar jeg meg i å lure på hvilke nye mesterverk vi kunne fått hvis livsgnisten hadde vært sterkere. Samtidig er det nettopp balansegangen mot avgrunnen som gjør musikken så skjør, desperat og vakker. Og selv om avgrunnen kan skimtes i mange av sangene, er her også kjærlighet til livet, så lysende at man svimmel gisper etter luft.

Det er nesten så man må klype seg i armen, for denne samlingen er forbløffende helhetlig, og det er nesten ikke til å tro at dette materialet var for dårlig til å bli gitt ut. Selvsagt er ikke alt perfekt, men denne svanesangen er så uendelig mye sterkere enn de aller fleste forsøk på å skvise ut de siste dråper fra døde artister, og er samtidig en bedre plate enn posthume From a Basement on the Hill.

Den musikalske innpakningen er stort sett ganske naken, med Smiths stemme og en kassegitar i sentrum. Det varme lydbildet fylles ellers av visper mot trommeskinn, ømme tangenter, forsiktig koring og noen blåsere som fargelegger sanger - som jeg vet vil treffe ennå hardere når løvet igjen visner, regnet setter inn og kalenderen sier høst. Dette er lyden før Oscar-nominasjonen med musikken til Good Will Hunting, før berømmelsen og et stort plateselskap som ville lage en popstjerne. 21. oktober 2003 kan skimtes, men er likevel milevis unna.

24 sanger - ingen dårlige, ingen middelmådige eller unødvendige. Det er vanskelig å trekke frem noen som ubestridte høydepunkt, men jeg prøver likevel.

Skjøre Angel in the Snow viser en strålende vokalist, og nærmest rocka overbeviser New Monkey med tekstlinjer som "Anything is better than nothing". En utleverende All Cleaned Out beveger, og fantastiske Thirteen er et ekko fra originalen til Chilton/Bell, og et bevis på at Elliott Smiths linje tilbake også treffer Big Star – hvis noen skulle være i tvil. En tidlig versjon av sangen han fremførte under Oscar-utdelingen i 98 - Miss Misery - skinner med sin nakne demo-estetikk, og på Almost Over skimtes mørket som en befrielse, mens den ulykkelige Half Right setter et dirrende punktum med sitt budskap om at kampen er over og tapet et faktum.

"See you later/See you later/If I see you at all" synger Elliot Smith, og jeg er overbevist; New Moon er årets hittil sterkeste opplevelse på plate, en skattekiste fylt av gull, og ikke minst en fantastisk fin dokumentasjon over en artist som vandret bort så altfor, altfor tidlig.

You'll never walk alone

comments powered by Disqus

 



Lars K Pettersen
2007-06-26Bra anmeldelse, men....

Jeg er helt enig med anmelderens beskrivelse av New Moon som er et imponerende bra album. Synes imidlertid det er rart det ikke gis full score på karakterskalaen, da det utelukkende er skryt som gis.

Magne Johnsen
2007-06-276 eller 7

Overveide full pott, men følte det ble feil i forhold til kanonene i Elliot Smits egen katalog. New Moon er jo (stort sett) tross alt låter som er funnet for svake til den s/t andreskiven og Either/Or. Men det må sies at b-varene til Smith er så sterke at det overgår det meste i singer/songwriter/ sadcore-sjangeren - som har kommet de siste årene. Og plata er virkelig lekker og gjennomført, og da snakker jeg ikke bare om musikken. Denne sekseren er sterk. Takk ellers for tilbakemeldingen.

Thomas Karlsen, Everton-supporter.
2007-06-27En oppgave så alt for stor

Liverpool, sier du? Ingen kan hjelpe deg da, heller ikke Elliot Smith, til tross for at dette er en lysende skive. We'd rather walk alone.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo