cover

Enemies of Reality

Nevermore

CD (2003) - Century Media / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Thrash

Spor:
Enemies of Reality
Ambivalent
Never Purify
Tomorrow Turned Into Yesterday
1, Voyager
Create the Infinite
Who Decides
Noumenon
Seed Awakening

Referanser:
Sanctuary
Queensrÿche

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et solid album

En ny dose kvalitet fra de amerikanske snusmumrikkene.

Det tar ikke mange sekundene før man skjønner hvem det er som spiller når ei Nevermore-skive ligger og snurrer i spilleren. Egenart og originalitet er stikkord her, noe som har preget Nevermore helt siden den selvtitulerte debuten fra 1995. Bandet har selvfølgelig vokst betraktelig både som musikere og låtskrivere siden dengang, og Enemies of Reality er da også et godt bevis på nettopp dette.

Denne skiva er på mange måter et naturlig skritt fremover fra Nevermores forrige fullengder, Dead Heart in a Dead World (2000), og er i kjent Nevermore-stil både variert og innholdsrik. De som har vært borti bandets bravader tidligere vet sannsynligvis veldig godt at Nevermore neppe kan kategoriseres som lett tilgjengelig musikk. Man må med andre ord regne med å investere en hel del runder i spilleren før man får tak på skiva.
Ferske fans er herved advart.

Tittelsporet sparker det hele igang, og for de av dere som instinktivt nikker annerkjennende til Jeff Loomis' gitarhåndtering er det bare å glede seg. Enemies of Reality er nemlig spekket med fete riff, og spesielt soloene er en fryd å høre på. Det første som slår meg idet vokalen skrikes frem er at Warrel Dane virkelig er i storform denne gangen, jeg er faktisk ikke sikker på om jeg har hørt mannen synge bedre!

Videre holder skiva et høyt tempo når låt nummer to, Ambivalent, fortsetter i samme stil som tittelsporet. Det er brutalt, intelligent og veldig fengende. Den ene kløktige passasjen avløser den andre, men jeg har allikevel rukket å bli litt sliten idet min favorittlåt på skiva, Tomorrow Turned Into Yesterday, endelig sørger for at foten tas av gasspedalen for en stakket stund.

Denne melankolske godbiten er både storslått og mektig, og store deler av låten har jeg fått fullstendig på hjernen. Igjen reagerer jeg på måten Nevermore bygger opp låtene sine, de forskjellige partiene kommer virkelig til sin rett på dette sporet. Så økes tempoet igjen. 1, Voyager er en av skivas tyngste og raskeste låter, og trommis Van Williams jobber virkelig på spreng for å henge med under de verste partiene. Aggresjonen i låten skaper et sinnsykt driv, og det groover som bare det.

Mot slutten av albumet roer Nevermore ting riktignok litt ned, men låtmaterialet er så intenst at lytteren uansett blir sliten i løpet av en hel skive. Her er vi også inne på en av svakhetene til Enemies of Reality. Med et låtmateriale som er såpass hardt er noen pustepauser en nødvendighet for ikke å kvele lytteren. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli blå i trynet når skiva nærmer seg ferdig, og hadde dette albumet vart i 10 minutter til hadde sykehuset vært neste stopp! Poenget mitt er selvfølgelig at skiva godt kunne hatt en litt mer variert uttrykksform. Raske, kjappe og harde låter har jeg aldri hatt noe imot - så lenge de er gode, vel og merke. Og det er de, for all del.

Det største problemet er imidlertid produksjonen. Samme hvordan jeg skrur og vrir på knottene på anlegget mitt høres lyden like forbanna grumsete og ullen ut. Nå skal riktignok ryktene ha det til at skiva ble mikset fire ganger før produsent Kelly Gray ble fornøyd, men jeg er allikevel ikke overbevist. Det er synd egentlig, for dette albumet hadde virkelig fortjent en bedre produksjon. Helhetlig sett savner jeg også noen av de fabelaktige melodiene bandet hadde med på Dead Heart in a Dead World, men bortsett fra dette er det ikke mye å sette fingeren på.

Alt i alt har Nevermore nemlig laget et solid album, bestående av elementer fra både death og thrash, såvel som prog og heavy metal. En uvanlig kombinasjon, men heldigvis også en som fungerer. Som du kanskje har skjønt forsvarer denne utgivelsen glatt sin plass i back-katalogen til Nevermore, og neste skive har allerede sikret seg hovedprioritet på min innkjøpsliste...

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"

(Constellation)

Tung og schizofren debut av Godspeed You! Black Emperor-medlemmet Efrim Manuel Menuck.

Flere:

Tanakh - Dieu Deuil
Tinariwen - Amassakoul