cover

Goo

Sonic Youth

CD (1990) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Støyrock / Alternativ

Spor:
Dirty Boots
Tunic (Song for Karen)
Mary-Christ
Kool Thing
Mote
My Friend Goo
Disappearer
Mildred Pierce
Cinderella's Big Score
Scooter + Jinx
Titanium Exposé

Referanser:
Lou Reed
Dinosaur Jr.
Hüsker Dü
The Velvet Underground
Pixies

Vis flere data

Se også:
Daydream Nation - Sonic Youth (1988)
Confusion is Sex - Sonic Youth (1983)
Bad Moon Rising - Sonic Youth (1985)
EVOL - Sonic Youth (1986)
Sister - Sonic Youth (1987)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Blow job?

Et stykke unna bandets fineste øyeblikk, men likevel vel verdt en investering.

Dersom man følger Sonic Youths musikalske utvikling gjennom albumene Evol (1986) og Sister (1987), kan vi høre deres nitidige arbeid med å forene rockens energi, popens umiddelbarhet og avantgardistisk forskningstrang. Med Daydream Nation traff de et bortimot optimalt krysningspunkt - et punkt der de tilfredsstilte både det hardeste laget av indie-journalister, trofaste fans og et bredere, platekjøpende publikum, uten å falle for tungt ned i noen av leirene.

Det at årvisse Sonic Youth brukte "hele" to år på å stable en oppfølger til Daydream Nation på beina, skal såvisst ikke tilskrives skrivesperre eller stagnasjon på bandets regning. Den aksellerende suksessen med DN førte dem ut på en bredere verdensturné, der de for første gang spilte eksotiske steder som New Zealand, Australia, Japan, samt Sovjet-stater som Russland, Ukraina og Litauen. I et platepublikums-perspektiv sto imidlertid tiden ubehagelig stille. Og blant de iherdigste indie-puritanerne ble ikke ventetiden ladet med mindre nervøsitet da det falt nyheter om at Sonic Youth hadde signet med plategiganten Geffen i desember 1989.

Innimellom er det godt at tiden går og at perspektivene kommer. I dag, femten år etter utgivelsen, er det lettere å høre at Goo kom ut av en temmelig lineær bevegelse fra Daydream Nation. Sett under en helhet har muligens pop-aspektet vunnet terreng i treenigheten, men utviklingen er ikke så tydelig, eller overraskende, som den var mellom forgjengerene. Gjennom finlytting kan man imidlertid høre små endringer på andre plan, for eksempel i produksjonen.

Goo ble - på sedvanlig SY-vis - pre-produsert på et 8-spors studio i sluttmånedene av 1989, med Don Fleming (Gumball) og J. Mascis (Dinosaur Jr.) som medprodusenter. Disse opptakene dannet et grovt grunnlag for innspillingsrundene som begynte i april 1990, denne gang med Nick Sansano og Ron St. Germain som monitorer. Med Sansano og St. Germain ombord kom det til et lite snev av perfeksjonisme i bildet, noe som brøt litt med den "slurvete" lyd-estetikken SY til da hadde bygget uttrykket sitt på. Faktum er i hvert fall at bandet brukte uvanlig mye tid på overdubs - en arbeidsmetode de for øvrig gikk tilbake fra i den øvrige 90-tallsproduksjonen og ikke fant tilbake til før inkluderingen av Jim O'Rourke i bandet circa 2000. Dette er imidlertid ikke så radikalt at man har noe utbytte av å slenge et indie-mytomansk "sell-out" etter verket. Goos lydbilde er uvanlig rent og tydelig etter SYs egne og datidens indie-normer, men til sammenlikning med for eksempel Butch Vigs produksjon på Nirvanas Nevermind (1991), låter SY fremdeles temmelig kjellerband.

Kvartetten går særdeles hardt ut med et av sine mest disiplinerte verk til dags dato; Dirty Boots: Shelley bygger innledningsvis den perkussive rytmikken uten bruk av cymbaler, og det er i stor grad introduseringen av disse som gir den eksplosive effekten på 2:53. Låta bringer også frem det beste i Ranaldos og Moores gitarspill. Enten de lader det med uortodokst melodiske elementer eller soniske støyangrep, fletter de gitarene intuitivt rundt hverandre og bringer således en nydelig dynamisk følsomhet til SY-paletten. Dirty Boots følges opp av den like merkelige som lekre Tunic (Song for Karen), der Gordon agerer medium for Karen Carpenters stemme i det hinsidige. Gordons narrative stemmeleie former en ubestemmelig tekstmasse mellom beksvart humor ("... hello Janis, hello Dennis, Elvis, and all my brand new friends...") og referansene til tragedie i Karens anorektiske endelikt ("I feel like I'm disappearing, getting smaller every day [...] I ain't never going anywhere"). I utgangspunktet er det faktisk en temmelig streit poplåt. Men i skjæringspunktet mellom SYs fascinasjon for det populærkulturelle soft pop/evergreen-fenomenet The Carpenters og Gordons usentimentale resitasjon, ligger det (for den som vil) masse rom for tolkninger på hva bandet egentlig vil med Tunic.

Vi merker oss ellers at Ranaldo gjør en sjelden, men også uvanlig god, vokalopptreden på Mote; en så forfriskende renskåret poprocker at de avsluttende og typiske støyeksessene føles litt påtatte i sammenhengen.
På Kool Thing strekker Moore og Ranaldo opp et sonisk lerret der Gordon kan viderføre sin feministiske kampsak, denne gang i et kvinne/mann/barn-triangeldrama og i rollespillets form. Over incestuøse undertoner refererer det dramatiserte dialogomkvedet "I don't wanna!"/"I don't think so." en feminin/maskulin ubalanse som går det senere 90-tallets hersketeknikk-debatter i forkant med god margin. Public Enemys Chuck D hentes inn for å gi en støttende, helmaskulin balanse til Gordons sexy stemme, mens Gordon på sin side kvitterer oppmøtet med linja "Fear of a female planet?" - en parafrase på Public Enemys 1990-albumtittel, og en klar melding om at frontene er samlet om en felles fiende: Male, white, corporate oppression. For all del, bra låt, men i viten om at LL Cool J var Gordons opprinnelige ønske, lider låta litt av en "nest best"-følelse. Uansett Chuck D. eller LL Cool J; jeg tror Gordons dramatiserte monolog i midtpartiet av låta hadde stått klarere uten halvhjertede og forstyrrende klisjéfraser som "Tell it like it is! Yeah!", "Word Up!" og "Fear, baby".

Foruten den drømmende flyten i Disappearer inneholder Goo ellers få ekstraordinært minneverdige elementer sett i lys av den totale SY-diskografien. Cinderella's Big Score, Mary-Christ og Titanium Exposé fyller flyten i albumet, men ikke mer. Materialet signaliserer en overgang til "major league" uten sellout-effekt, men det høres nesten ut som at de har fått litt hetta over det relativt tilgjengelige materialet når de slenger inn den gyselige hardcore-ekstravagansaen Mildred Pierce og støycollagen Scooter + Jinx mot slutten av skiva.

Som nevnt markerer ikke Goo noen særlig utvikling i Sonic Youths ellers patentprogressive diskografi, og det er kanskje derfor det er langt mellom SY-fans som trekker den frem som et av bandets beste øyeblikk. Etter min mening bør ikke dette tilskrives Geffen-signing eller "perfeksjonistiske" studiomanøvreringer. For min del ser jeg det snarere som at materialet ikke er så gjennomløpende solid, eller mettet med en kompromissløs formidlingstrang som på forgjengeren(e). Noe dårlig album er det imidlertid ikke, bare litt ujevnt og med en svakere integrering av støyelementene i låtstrukturene.

Uansett markerer Goo skillet mellom en tid da SY var underdogs, med evner til å utfordre og forskyve rockens rammer, og tiden etter da de i større grad har blitt en referansepåle for mer eller mindre kjente aktører på indie-scenen. Albumet bærer strengt tatt ikke noen stor musikkhistorisk eller sosiologisk vekt, men foruten et stabilt og hovedsaklig godt låtmateriale har den likevel en litt interessant verdi. Når vi på My Friend Goo hører Gordon synge "and the boys go:" med Moores og Ranaldos lakoniske og likegyldige svar "Hey you, what's new", tydeliggjøres et tidsbilde av en subkultur på vei mot overflaten: Slackerkulturen. Vi finner klare, samtidige paralleller til denne delen av SYs uttrykk i Peter Bagges tegneserie Hate, samt i Richard Linklaters filmer It's Impossible to Learn to Plow by Reading Books (1988) og Slacker (1991). I 1990 hadde dessuten band som Dinosaur Jr. og Pixies kommet til for å gi SY vennskaplig, men samtidig sterk konkurranse i indie-markedet. Det blir derfor litt drøyt å benevne SY som premissgiverne i denne kulturen, som via grungen skulle finne sitt kanskje optimale uttrykk i Pavements virke. Men i takt med tiden var de i hvert fall. Så absolutt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TeeBee - The Legacy

(Port Azur / Subtitles)

Norges egen TeeBee videreutvikler og perfeksjonerer sin egen stilsikre drum'n'bass-variant.

Flere:

Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker
Loscil - Triple Point