Hooray for the moon

Jon Dee Graham

CD (2002) - New West

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sterke skildringer

I Grahams verden finnes det merkelige historier, ødelagte forhold og sterk kjærlighet i diverse former.

Av Thomas Vehus

05.04.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Født og oppvokst nær den mexikanske grensen fikk Jon Dee Graham musikken inn med maten; fra hans første spillejobber som 13 år gammel bassist i et countryband bestående av US Air Force-menige på tjuvperm, via hete vårnetter på den mexikanske siden av grensen, der latinobandene regjerte, alkoholen var fri og de mexikanske tenåringsjentene varme, til perioder som gitarist og låtskriver i diverse punk-, blues-, og new wave-band. Det hele kuliminerte på 80-tallet i en intens treårsperiode i kultrockbandet True Believers.

Gruppa ble ledet av brødrene Alejandro og Javier Escovedo. Graham var gitarhelt, men ble oppfordret til å skrive sanger også. Aldri helt fornøyd med restriksjonene ved å tilhøre et band, forlot han True Believers. Han bestemte seg for å forfølge sine ambisjoner som låtskriver, først sammen med blant andre Patti Smith og Michelle Shocked, så endelig på egenhånd. Det kritikerroste debutalbumet "Escape from monster island" kom i 1997, oppfølgeren "Summerland" i 1999.

"Hooray for the moon" åpner med en sang som har eksistert siden dagene i True Believers. "One moment" forteller om det øyeblikket "alt" faller på plass og er ok. Sangen kan best beskrives som en skjør ballade med kraftig driv. Patty Smyth fikk en liten hit med sangen i 1992.

Allerede på spor to bekreftes mistanken om at Tom Waits lurer i krokene på albumet. "The restraining order song" smaker av sårt savn og forskrudd virkelighet, Waits' modus operandi kan man nesten si. "Way down in the hole" er en Tom Waits-komposisjon, mens "Laredo (small dark something)" glatt kunne vært det. Til og med den velkjente raspestemmen likner.
Hovedforskjellen ligger nok i at der Waits er jazzete urban er Graham mer eksotisk "country".

I Grahams verden finnes det merkelige historier, ødelagte forhold og sterk kjærlighet i diverse former. Han maler ordene i både farger og dunkle gråtoner. På paletten blander han dessuten inn sterke melodier, raspestemme og lydbildet det eminente bandet maner frem. Så har han jo med seg musikere som også tidligere har hjulpet "litt" til: Jim Keltner (Bob Dylan, Neil Young, med veldig mange flere), Mike Campbell (Heartbreakers), Davey Faragher (Camper Van Beethoven, Cracker, John Hiatt) og tejanostjernen Little Joe.

Både "I go too" og "Something moves" er sterke skildringer om det komplekse forholdet mellom far og sønn. Siden Jon Dee selv har en to-åring, er hans faderlige følelser framtredende. Takk gud for at han kan formidle dem så bra!

Som en texansk Tom Waits sleper Graham oss med gjennom smerte, oppbrudd, faderlig kjærlighet og sår nostalgi. Man skal ikke være redd for å bli skitten, hvis man vil være venn med Jon Dee Graham. Alt sirkler rumdt hjemstedet hans Austin, Texas, der han i mange år har vært en del av den kjente musikkscenen. Han foretar også korte kommandoraid over den mexikanske grensen. At Jon Dee har hørt mye på Los Lobos, er det ingen tvil om.

Jon Dee har valgt å ta med den mexikanske danseband-standarden "Volver". Et hvert latinoband med respekt for seg selv spiller sangen minst en gang i løpet av en vellykket opptreden (også Los Lobos). Spør du en hvilken som helst mexikaner, kan han synge den for deg. Med seg har han fått Little Joe og hele hans familie, som trasker rundt i studio og lager "lyder". Sjarmerende er det, men stor musikk? Tja.

"Tamale House #1" avslutter albumet med en melankolsk reise til fordums kjærlighetsforhold som gikk i oppløsning. Handlingen foregår i sentrum av Austin. I sentimentalitetens faste grep synes det å være lite håp om bedre tider.

Jeg river meg løs og starter om igjen på spor én. I samme øyeblikk faller alt på plass, og er ok.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

Groovissimo

Simon Joyner - Skeleton Blues

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere: