Halloween Party

Pink Anvil

CD (2003) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Halloween revolution #9

Pink Anvil lager skrekkfilm om allehelgensnatten ingen i selskapet overlever.

Av Dag Erik Asbjørnsen

27.05.2003

Ipecac er selskapet som reklamerer med at de har "gjort folk kvalme siden 1999", oppkalt etter et legemiddel som gjør at pasienten kaster opp alt mageinnhold før undersøkelser for eksempel med endoskop. Etter fire år med kvalmespredning har Pattons plateselskap kritikerroste navn som Tomahawk, The Young Gods og Ruins i artiststallen.

Pink Anvil er prosjektet til Paul Barker og Max Brody (begge fra Ministry) og godt nytt for de som fortsatt er på jakt etter kvalme og uhygge. Med Halloween Party har de produsert en luguber og illeluktende allehelgensfeiring der alle lik i skapet er fullt animerte, om ikke fullt levende. Det sammenhengende verket er satt sammen i karenes hjemmestudio i Austin, Texas, av en myriade forskjellige lydkilder som omfatter både hypnotisører, radioopptak og de fleste tenkelige former for industriell og naturlig støy. Sjelden har vel ordet "headmovie" vært mer beskrivende enn til akkurat denne platen, dette er en småskummel lydfilm for synshemmende om den festen der alle til stede dør en etter en. Pink Anvils skremselstaktikk har en slående likhet med Whens mesterverk Svartedauen, bortsett fra at døden denne gang inntreffer i nåtiden. Pink Anvil benytter seg mest av teknikken musique concrete (bearbeiding av konkrete lydkilder, det motsatte av elektronisk frembragt musikk), en kunstmusikkretning som var mest moderne (særlig blant franske komponister) på 50 og 60–tallet, men som også lever videre den dag i dag. På sett og vis var The Beatles med på å populærisere retningen, selv om mange ellers slitte førsteutgaver av White Album forsatt spiller fint på side 4.

Halloween Party er altså ikke festen du oppsøker om du ser etter popmusikk eller annen rytmisk og melodisk musikk. Faktisk forekommer det både rytme og melodi her også, men marerittaktig forvrengt og fragmentert. Likevel er Pink Anvils lydmessige bearbeidelse genuint spennende om du er motivert for litt tyngre kost. Det er et rikholdig hendelsesforløp fra minutt til minutt, og den rampete humoren som utvises gjør at dette ikke blir noe gjespende seriøst verk som omtales hundre ganger oftere enn det blir hørt på.

Altså en plate med smal appell, men som byr på morsomme utfordringer for de mer modige, utholdende og eventyrlystne.

Groovissimo

The Shins - Chutes Too Narrow

Ein 34 minuttar fyldig popdropspose med 10 utsøkte smaks- samansetningar til å suge lenge og fornøyd på.

Flere: