Genre:
Rock
Stiler:
Hardrock / Scandinavian rock
Spor:
Strike One
Ladylip
Carry Me Home
Ladies, Fish and Gentlemen
Wasting My Time
Room of Mirrors
Hour of Darkness
Move Too Slow
Midnight Monkey
Hours Never Ending
Diamond in a Robe
Referanser:
The Hellacopters
Thulsa Doom
Gluecifer
Ricochets
Cato Salsa Experience
Hellride (No)
Se også:
Do the Boogaloo - Brut Boogaloo (2001)
Dirty Living - Brut Boogaloo (2008)
Klisjémoro
When the Dog Takes Over er en solid humørbombe i all sin ordinærhet.
Del på Facebook11.09.2006
Det sies at hunder ofte ligner på eierne sine. Det har Norges ubestridte coverkonge Martin Kvamme lekt seg med på coveret til Brut Boogaloo, og det er et ganske herlig omslag som møter deg. Han har det med å gi det førsteinntrykket man kunne ønske seg, og retropreget på When the Dog Takes Over er passende på alle måter. Brut Boogaloo beveger seg altså med debutskiva inn i terreng som er farlig opptråkket fra før av. De unngår uansett å tråkke seg fast på tidvis elegant og festlig vis.
Det begynner å bli en god stund siden EPen Do the Boogaloo ble sluppet - nærmere fem år faktisk. Det finnes naturlige forklaringer på den lange ventetiden, blant annet flere utskiftninger i besetningen, noe som gjør at Henning Solvang er den eneste igjen fra 2001-versjonen. Dagens besetning har vært den samme siden 2003. Dette sammen med tekniske problemer i studio har gjort at vi har måttet vente såpass lenge.
Debut-EPen står fortsatt stødig som et fjell, den, men det var kanskje på tide at skiva kom. Her har de fått hjelp fra Cato Thommasen og Christian Engfeldt, og vi får servert et svært delikat lydbilde hvor riffene spiller en sentral rolle. Kanskje til tider vel likt The Hellacopters, men der de klarer å lene seg litt bort fra dette sitter vi med noen knallåter: Wasting My Time og Move Too Slow spesielt.
Lik Do the Boogaloo er dette heller på ingen måte originalt, og rockeklisjéene står i kø. Da kan man begynne å spørre seg selv hva som egentlig er bra med dette, men svaret er såre enkelt: bandet leker seg frem til en skive hvor det ene blodcatchye riffet står klart til å ta over for det andre. Iblant iallefall. Unntakene finner vi i de, irriterende nok, obligatoriske rolige låtene – her Hours Never Ending og Hour of Darkness.
Da groove.no omtalte Do the Boogaloo for et par år tilbake ble det sagt at undertøy skulle bli fortært dersom de klarte å toppe den. Det er ikke noe umiddelbar fare for akkurat det, dette er nok et band som gjør seg aller best i EP-formatet. Det er et par steder der man får følelsen av at det bare er lagt til låter for å isolere ekstra. Det er heller ingen Eat My Underwear eller Do the Boogaloo her. Skiva havner i samme gruppe som en hel haug andre skiver som ville utgjort noen solide EPer istedet. Men det er da ikke noe å skamme seg over det, for all del. De er fortsatt i stand til å skrive låter som hever seg kraftig over gjennomsnittet, og det beviser de her også.
When the Dog Takes Over er aldri veldig spennende, men den er like fullt gøy å høre på en gang iblant. Den er stilren som fy, og jeg kommer ikke til å bli sur dersom noe av dette blir spilt på en fest hvor jeg er tilstede. Tvert imot. Spilles Wasting My Time, Move Too Slow eller Diamond in a Robe så blir det plusspoeng også.
Prøv selv, og prøv samtidig å ikke bli i godt humør. Lykke til, sier jeg bare!
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Musikk er som kjent en personlig greie, og jeg kan naturligvis ikke forvente at alle anmeldere skal dele min oppfatning. Av og til kan jeg imidlertid ikke la noe få bli stående ukommentert. Jeg må erklære meg dundrende uenig i den analysen som fremkommer i denne anmeldelsen. Brut Boogaloos debutalbum er undertegnedes mest spilte ifjor. Den er milevidt bedre enn EPen fra 2001, og har et låtmateriale som de fleste rockere ville drept for. De spiller det med en nerve som må anses som uhyre sjelden kost, såvel nasjonalt som internasjonalt. Dessuten er tekstene til dels glimrende formulerte, usentimentale linjer om eksistensielle spørsmål - om knuste drømmer, uregjerlige kvinnfolk, falskhet og fremmedgjøring m.m. Den engelske uttalen i de utelukkende engelske tekstene, er for øvrig oppsiktsvekkende god. Å sammenligne dette bandet med Hellacopters, blir litt som å sammenligne Owen Paul med Elvis Costello. Det blir bare for dumt.
Stilmessig kan de knapt kalles nyskapende - røttene deres er vel støvete 70-tallsrock, sånn ca Thin Lizzy/Grand Funk Railroad/Mountain. At de ikke brøyter ny musikalsk mark, er irrelevant for kvalitetsbedømmelsen når låtmaterialet er så glimrende som dette, og de har uansett sitt eget, distinkte uttrykk. "When The Dog Takes Over" brenner som bensindynket kull fra start til mål, og er allerede en klassiker. Den kommer til å bli stående som en av de beste utgivelser uansett genre, når inneværende musikalske tiår skal gjøres opp.