cover

Radio Radio TV Sleep

BigBang

2 x CD (2003) - Warner Music / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Rock'n'Roll

Spor:
Frontside Rock'n'Roll
Long Distance Man
Right Beside You
Old People
Street Parade
Lights Go Out
Smiling For
Cry Night
Summer Rain
Clouds Rolling By
Can't Find My Way Home


The World Comes To An End
Heaven And Stars
Wild Bird
Sing And Dance
To The Mountains
Elephant Man
Wrong
Make A Circle
Something Special
Girl In Oslo
Long Distance Man
Better Than Before
How Do You Do

Referanser:
Creedence Clearwater Revival
The Byrds
John Fogerty
Crosby, Stills, Nash & Young

Vis flere data

Se også:
Smiling For - BigBang (2001)
Frontside Rock'n'Roll - BigBang (2002)
Poetic Terrorism - BigBang (2005)
Too Much Yang - BigBang (2007)
Edendale - BigBang (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Something Special

Dem lager dem ikke sånn lenger. Live-plater, altså. Men noen ganger skjer det noen herlige unntak.

Radio Radio Tv Sleep er en ny måte for norske BigBang å vise seg fram på, og en foreløpig oppsummering av den mengde superbe rockelåter Øystein Greni & Co sitter inne med. Tittelen henspiller på det slitsomme turnelivet og endeløse rekker av hotellrom med dertil formidable antall timer investert i TV-titting (hvordan snike seg forbi betalingsfunksjonen på TV-apparatet). Og BigBang HAR turnert mye, både i Norge og utlandet (da særlig USA). I prinsippet skulle vel et dobbelt live-album både gi litt for mange mastodont-referanser til syttitallet, og i hvert fall når det kommer fra et lite norsk band i år 2003. Men som vanlig er det noe sjenerøst og sjarmerende over hele prosjektet, noe som jeg mener kjennetegner BigBang fra ganske så tidlig av. Jeg kjenner få norske band som utstråler spilleglede så ekte og inderlig på scenen. Og den doble gleden er denne gangen er delt opp i en akustisk og en elektrisk plate.

Disse herrene er langt fra enkelte musikeres innadvendte arroganse, som for eksempel Jim Morrison som likte å spille enkelte konserter med ryggen til publikum. Eller norske band med "attitude", som for eksempel Surferosa og Briskeby. Jeg synes slike band har en svært stor risiko for å miste publikums interesse - litt som om det på en måte høres ut som om de spiller konsert for seg selv, og ikke er helt klar over at publikum er til stede. Det er lett å si at slik gjennomføring av konserter er trist og unødvendig. Jeg har tidligere på Groove, under omtale av BigBangs forrige utgivelse, Frontside Rock'N'Roll (2002), vist til den svært så vellykkede utendørs releasekonserten de gjorde en kald vinterdag på St. Hanshaugen i Oslo. Bandet smeltet og ristet varmen inn i de aller fleste forfrosne tilhørerne. Et annet deilig minne med BigBang er en konsert bandet holdt på Blå, rett etter at Girl In Oslo EPen ble sluppet. Greni brukte en mengde av energien på å kommunisere med publikum, og holdningen hans skinte så krystallklart igjennom under hele konserten: "Jeg liker å spille for dere, og elsker at dere liker musikken vår."

Radio Radio TV Sleep (2003) virker for meg som den reneste seiersgang av en plate. Her finnes det opptak fra flere norske byer, blant annet Sogndal, Stavanger, Trondheim og Bergen og Ullevål Stadion-konserten i 2002. Felles for både den elektriske plata og den akustiske plata er en meget god lydkvalitet. For de som vokste opp med diverse puddel- og hardrockband på sytti- og åttitallet minnes man vel fort at god lyd ikke var spesielt vektlagt på liveskiver, og man kunne mistenke lydutstyrbudsjettet for å ha blitt glatt overgått av kostnader til sminke og kostymer. Her sitter lyden godt uansett volum og tempo.

Hva så med låtutvalget? Her virker kanskje seleksjonen, spesielt med tanke på hva som gjengis av elektriske versjoner og hva som er akustisk, noe forutsigbar. Det plager ikke meg, men ikke forvent de store overraskelsene. En helt topp versjon av Can't Find My Way Home av Steve Winwood avslutter den akustiske delen, men ellers er det kjennemerkene til BigBang som naturlig nok trekkes fram. Den perfekte breakup-låten Right Beside You og tandre Summer Rain blir vinnerne når Greni & Co. roer det hele ned, mens majestetiske To The Mountains i mine ører nok lyder best når elektrisiteten er plugget inn. Noen særlige svakheter klarer jeg ikke å finne verken her eller der, og så å si samtlige av låtene lyder bra på tross av at dette er konsertgjengivelser og ikke studiomateriell.

Jeg gir meg helt over, og lover meg selv at denne skal få høy rotasjon i mitt hjem helt til neste studioalbum foreligger. Det bør ikke stoppe her: Jeg håper Greni og hvemdetnåenner han til enhver tid spiller sammen med pøser på med plater et par tiår til. Vær så snill!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pink Mountaintops - Outside Love

(Jagjaguwar)

Stephen Mc Bean drar sitt andreband inn i mektige omgjevnader, og tangerer kvaliteten til sitt førsteband.

Flere:

Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand
Vapnet - Döda Fallet