cover

Take Them On, On Your Own

Black Rebel Motorcycle Club

CD (2003) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indiepop / Shoegaze / Støyrock

Spor:
Stop
We're All in Love
In Like the Rose
Ha Ha High Babe
Generation
Shade of Blue
U.S. Government
And I'm Aching
Suddenly
Rise or Fall
Heart + Soul

Referanser:
Jesus and Mary Chain
Ride
Love and Rockets
The Raveonettes

Vis flere data

Se også:
Black Rebel Motorcycle Club - Black Rebel Motorcycle Club (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Papa was a Rolling Stone

Bare vent til Brussel får tak i denne godbiten av et problem; kloning av band.

Pappen, mentoren, inspirasjonen og livsguiden til Black Rebel Motorcycle Club var nok ikke Keith eller noen andre av de rullende steinene, men snarere de to brødrene fra Jesus and Mary Chain; William og Jim Reid. Disse to skottene har nok hatt mer innflytelse over medlemmene i Black Rebel Motorcycle Club (eller BRMC om du vil) enn noen andre i livet deres. Så stor har innflytelsen vært, at jeg personlig nesten beskylder de for å ha stjålet blåkopien til The Jesus and Mary Chain (eller JAMC om du vil). Ikke bare fordi de har mer eller mindre identiske bustehoder, sorte MC-jakker og trange olabukser, de samme solbrillene, den samme innadvendte holdningen, den samme vekta, de samme gitarene, de samme riffene. Men også fordi de ligner veldig mye på alle andre måter.

Men det blir de små tingene, som i fuzzen, feedbacken, vrengen, den litt mer moderne sangen, det mer moderne og litt hardere lydbildet, en trommeslager som ikke går på strøm og ikke minst de andre beltespennene - alt dette gjør faktisk BRMC til et fullverdig band som ikke står frem som en dårlig kopi av originalen. Gledelig er det også å at et amerikansk band så til de grader låter britisk. En annen liten ting som tuller litt med hodet mitt er at de nesten ikke i det hele tatt ligner på The Raveonettes, som selv også er en kopi av JAMC. Uansett, det som er fint er jo at jeg ikke kan finne en eneste sang som ligner på eller er stjålet av "originalen". Det er hele pakka som er kopiert, duplisert eller klonet om du vil, og ikke enkeltelementer, og jo, det fungerer uten flaue bismaker.

Black Rebel Motorcycle Club sitt første album ble lansert for cirka noen år siden, med det mener jeg at selve platen ble mer eller mindre sluppet flere ganger etter som den tok av i forskjellige grupper, plasser og steder. BRMC var et lite undergrunnsband som plutselig hadde hele verdens pressekorps på seg og fort oppnådde en slags kultstatus. Nå har de kommet med et nytt album som altså heter Take Them On, On Your Own, og før jeg trykker på play, sitter jeg vel egentlig uten forventninger om å bli lurt, overrasket eller forbanna.

Stop heter sporet som morsomt nok starter plata (synes sånne ting er kjempemorsomt), men låten er der med en gang, med sine klassiske rock'n'roll riff og forvrengte lydbilde. Herifra blir man dratt igjennom et album fylt med historie i form av musikk, lyder, ord og ulyd ikledd moderne lyd. Det her er sent 80-, tidlig 90-talls alternativ musikk på det beste. Uten sammenligning er BRMC i det samme sjiktet som Pixies og Sonic Youth. Personlig synes jeg nok de rolige sangene er de svakeste på dette albumet, der føler jeg de har litt igjen til de tangerer JAMC sine enkle og såre kassegitar-låter. Men til gjengjeld er de litt hardere sporene på dette albumet veldig bra. Åpningssporet Stop, Ha Ha High Babe, Rise or Fall og We're All in Love er glimrende popsanger. Min utvilsomt største favoritt er den fantastiske låten Six Barrel Shotgun, som svinger så mye at jeg til tider blir like svimmel som jeg ble da jeg så Pokemon på kino. Dette er en perfekt poplåt der den bukter seg igjennom en jungel av støy og forvrengning, og fin tekst har den også.

Jeg synes faktisk Take Them On, On Your Own er like bra som det første albumet, selv om den mangler en overklasse av en superlåt som Whatever Happened to My Rock'n'Roll. Dette albumet spenner over mye mer på godt og vondt, Dynamikken er større, og låtene er vel egentlig bedre, selv om jeg til tider savner litt av den mer rufsete innpakningen fra det forrige albumet, men nerven er absolutt til stede. BRMC låter fortsatt som et litt dystert, sort og mer reflektert Beach Boys.

Jeg sitter tilbake med en ide om at en eller annen forsker i Sveits har lært seg hvordan man kan klone band. BRMC er jo like bra som JAMC. Dette åpner uante muligheter for mye god og spennende musikk. Bare tenk deg at noen har muligheten til å klone yndlingsbandene dine. Det eneste skremmende med det er at forskerne i Sveits antageligvis har jævlig dårlig smak. Så, da får vi vel leie inn Blade Runnere til å "avsette" de dårlige kopiene...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006
Suicide - American Supreme