cover

American Life

Madonna

CD (2003) - Maverick / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop

Spor:
American Life
Hollywood
I'm So Stupid
Love Profusion
Nobody Knows Me
Nothing Fails
Intervention
X-Static Process
Mother And Father
Die Another Day
Easy Ride

Referanser:
Kylie Minogue
Anastacia
Mirwais Ahmadsaï

Vis flere data

Se også:
Music - Madonna (2000)
Hard Candy - Madonna (2008)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Mama mia!

Madonna er tilbake med American Life... and you know I'm not satisfied.

Madonna er uovertruffen som artist, la meg bare få det på plass innledningsvis. Ingen over, ingen ved siden. For en dame som har såpass få kunstneriske kvaliteter innen rekkevidde, er hennes vei til superstjernetoppen en imponerende og forunderlig historie. I mitt hode er Madonnas artistiske fundament bygget på "rett sted til rett tid"-tilfeldigheter og en håndfull dyktige rådgivere med en inngående forståelse av trender. Madonnas fremste force er egenskapen til å knytte til seg de rette folka og lytte til dem. Både Michael Jackson og Prince er fordums superstjerner som eksemplifiserer hva som skjer når man ikke makter å se utover seg selv og ikke vil høre på andres råd.

Madonna er en singelartist, og hun har levert noen av de beste singlene på denne siden av Elvis og The Beatles. Hitrekken til Madonna er ingenting å kimse av, ei heller videoene - som ble hennes fremste fortrinn gjennom hele 80- og 90-tallet da albumutgivelsene forble mildt sagt ujevne. Det er fremdeles videoene til Madonna som skaper blest - musikken er det knapt nok noen som enser. De to singlene som er sluppet fra American Life - James Bond-låta Die Another Day og tittellåta - er begge akkompagnert av videoarbeider som har tatt luven fra det musikalske innholdet. Kanskje det er derfor Madonna fremstår som en nyskapende og hvileløs artist? Rett og slett fordi musikken overkjøres av bilder - image altså. Når en artist omgir seg med så mye personlighet og staffasje som Madonna gjør, er det få som bryr seg om at dama ikke har levert et helstøpt album så langt i karrieren. American Life er intet unntak.

Det bør lyse noen varsellamper når en av tidenes svakeste James Bond-låter fremstår som en av de friskeste låtene på American Life. Die Another Day har den spretne rytmen som kler Madonna så godt og tilsynelatende nonsense-tekster som holder det hele passelig overfladisk. Det er kun når Madonna hvisker "Sigmund Freud / Analyze this" på liksom-mystisk vis at hun tråkker i blødmefella på denne låta, på et album som ellers er spekket med blødmer. Jeg er overrasket over at Madonna leverer et så svakt album etter å ha revitalisert artistkarrieren mot slutten av 90-tallet med det William Orbit-produserte albumet Ray Of Light. Nå har hun øyensynlig forelsket seg i det daterte lydbildet til Mirwais Ahmadzaï og fortsetter å rote seg bort i håpløse skuespillerprosjekter. Mirwais hadde delvis produsentansvar på damas forrige utgivelse, Music, men der ble han behørlig pakket inn av både Orbit og Mark "Spike" Stent. På American Life får Mirwais råde alene.

American Life fortsetter den elektroniske flørten som Ray Of Light introduserte, og viderefører koblingen med det akustiske fra Music. Mens lydbildet var behagelig oppdatert og friskt på Ray Of Light er produksjonen på American Life håpløst datert uten å ville være retro. Mirwais er fremdeles der hans franske medsammensvorne var på slutten av 90-tallet da fransk house regjerte klubblandskapet. Den utstrakte bruken av vocoder-effekt (Olsen Brothers-effekten) legger lista på et kunstnerisk lavmål og får store deler av albumet til å høres ut som Cher-oppgulp. Svakeste låt i utvalget er den håpløse Nobody Knows Me hvor vocoderen kjemper med en bakstreversk produksjon som domineres av sequencerknotting fra tidlig 90-tall.

Beste låt og neste singel fra albumet er Hollywood, som forsterker inntrykket av Madonna som singelartist. Her stemmer møtet mellom det elektroniske og det akustiske i lydbildet, og låta matcher Tell Me fra Music i kvalitet. Dette er den mest umiddelbare låta på albumet i tillegg til Die Another Day og I'm So Stupid (gitarriffet må være rappet fra Kents Musik Non Stop) som gjør denne innledende delen av albumet til en moderat hyggelig affære. Det er midtveis ting går virkelig galt. Nothing Fails er liksom-gospel i kjent Madonna-stil (jfr. Like A Prayer) og deretter skal underholdersken plutselig lære oss ett og annet om livet, og det hele blir bare patetisk og platt på Intervention, X-Static Process, Mother And Father og den avsluttende Easy Ride.

Sirkus-Madonna stables på beina igjen i 2004 da dama etter sigende skal ut på turné. Da kan artisten Madonna underholde på mesterlig vis og kaste fra seg det ukledlige belærende uttrykket hun forsøker seg på gjennom American Life. Det er Madonna som fargesprakende artist vi liker, ikke som liksom-seriøs musiker.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Einar Stray - Chiaroscuro

(Spoon Train Audio)

Stray forener indiepop, indierock og klassisk musikk på en særegen og drivende god måte.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
PJ Harvey - Let England Shake