cover

Bewafá

Transjoik

CD (2005) - Vuelie / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Samisk / Joik / Qawwali / Techno

Spor:
Vuelkedh
Mere Dil De Ander Tu
Bewafá
Dil Mera
Aag Ishq Ne Laye
Maeh Nena De
Jinde Mahi Mahi
In Lahore

Referanser:
Nusrat Fateh Ali Khan
Adjagas
Peter Gabriel

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Buddha Bar neste

Etno-tekno. Mine varsellamper lyser rødt, advarer vår anmelder.

En av de døveste utekveldene jeg noensinne har hatt var på et utested kalt Buddha Bar, i Oslo. Jeg vet ikke om stedet finnes lenger. Uansett: Aksjemeglere i litt for store dresser, med litt for bleket hår, med litt for unge kjærester, utførte danse-lignende manøvre til musikk som var mer enn kjip. Musikken på anlegget var sen 90-talls tekno, med tunge beats, ispedd orientalsk sang og orientalske fløyter. I starten var det bittelitt fengende. Men etter hvert ble det irriterende, så mer irriterende og til slutt enda mer irriterende. Jeg gikk derfra og var sint på verden.

Hva er så sammenhengen mellom denne kvelden og plata som her skal anmeldes, Bewafá av Transjoik? Jo: Musikken på Bewafá er faretruende lik musikken som DJen på Buddha Bar fant det for godt å spille. Rytmisk elektronika, rikelig med synth og programmerte rytmer, ispedd orientalsk sang, perkusjon og joik. Da jeg var på Buddha Bar hadde jeg ikke noe problem med å dømme musikken nord og ned; etnisk kitsch, etno-tekno, spesialdesignet for aksjemeglere som er ute etter et ligg. Musikken på Vuelie er det vanskeligere å forholde seg til. Transjoik og bandleder Frode Fjellheim har nemlig laget flere fantastiske plater tidligere, senest Frode Fjellheims soloprosjekt Aejlies Gaaltije, en gripende messe basert på samisk musikk, som attpåtil ble belønnet med Spellemannprisen. Men denne gangen virker som om musikerne i Transjoik har tråkket i den kitschy verdensmusikk-salaten.

Dermed ikke sagt at prosjektet Transjoik forsøker seg på er dårlig utført. Tidligere har Transjoik blandet joik med jazz, rock og elektronika, ofte med godt resultat. Denne gangen utvider de prosjektet ytterligere. De har invitert med seg Sher Miandad Khan, en anerjent utøver av qawwali-musikken; sufi-muslimenes religiøse sang. Joiken og qawwalien smelter overraskende godt sammen. Musikerne klarer faktisk å vise at joik og qawwali er beslektede musikkformer! Men verken joiken eller qawwalien tar overhånd. En annen anmelder skrev at dette er "mer trans enn joik", og det stemmer: Dette er først og fremst elektronika/ambient, med samiske og orientalske elementer lagt på toppen.

Men det er ikke alltid nok å være flink, eller kreativ, for å skape virkelig god musikk. Etter å ha hørt gjennom denne plata flere ganger er jeg ikke stand til å finne noe som vekker gjenklang hos meg: Musikken, som er lett tilgjengelig, glir raskt inn og raskt ut. Det er for glatt, for velprodusert, for gjennomdesignet. Innpakning uten substans? Jeg vet ikke. Jeg savner et råere uttrykk, noe mer direkte, mer desperat. Men jeg skal være ydmyk nok til å si at andre kanskje vil reagere annerledes.

Jeg har aldri vært noen stor fan av kafé-elektronika, Ibiza-lounge, Buddha Bar og den type ting. Folk som kommer til Transjoik fra elektronika-landet, vil kanskje digge dette. Men jeg kommer til Transjoik fra jazz- og rock-landet: Og da synes jeg dette blir for veikt.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo