cover

The Soundings

Blue States

CD (2004) - Memphis Industries / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Psykedelia / Indiepop

Spor:
Across the Wire
For a Lifetime
Ten Shades
One Night on Tulane
The Last Blast
Output
Final Flight
Alright Today
Leaning In
Sad Song

Referanser:
Saint Etienne
Ween
Gazpacho
Grandaddy
Broadcast
Sneaker Pimps
The Flaming Lips
Spiritualized
Apples In Stereo

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kosttilskudd

Blue States leverer en god og fantasifull poprocker innenfor etablerte rammer.

Å beskrive musikk via tekst er i økende grad blitt en dilemmabefengt fallgruve for min del. I omtale av musikk som er ukjent for et større publikum, har man lett for å ty til en utstrakt bruk av referanser og navnedropping for å angi et omtrentlig bilde av hva den aktuelle lydmassen dreier seg om. I utgangspunktet hendige hjelpemidler for å gjøre musikken forståelig eller attraktiv for et mer eller mindre spesifikt publikum, men dette er ikke uten faremomenter og bivirkninger.

Da Blue States' tredje langspiller, The Soundings, falt meg i hende, gikk skallen automatisk i referanse-modus, og det viste seg at det ikke var småtterier denne delen av hjernen skulle få å bryne seg på. Etter bare tre-fire runder i spilleren var lista over referanser god og lang, men samtidig uten en rød tråd å samle sammenfallende trekk rundt. Dette etterlot meg i en skrive-forlammelse som har ført til at jeg har hørt på denne skiva i snart to måneder sammenhengende. Ikke dumt! Sakte men sikkert har referansene sluppet taket, mens selve musikken har trådt fram som den nytelsen den ideelt skal være.

Blue States har siden 1997 vært et aka for den britiske multi-instrumentalisten og produsenten Andy Dragaziz, som tidligere har levert Nothing Changes Under the Sun (2001) og Man Mountain (2002) - to album i en hovedsaklig instrumental tradisjon, bygget på utdøende trip hop-tendenser, ambient og elektronika. I 2003 skiftet Blue States status til trio da Dragazis' live-musikere Chris Carr og Jon Chandler ble fullverdige, kreative krefter i bandet. Dette har innebåret en relativt stor forandring i Blue States' uttrykk; The Soundings har blitt en fantasifult dandert indiepoprocker, der Carrs like sedate som melodiske vokal har dreid fokuset mot den evinnelige gitarbaserte poplåta, samtidig som arrangementene bærer en klar stemningsambisjon.

Britiske Sneaker Pimps gjorde omtrent den samme vrien på sitt musikalske prosjekt allerede med andreutgivelsen Splinter i 1999, og så langt de er en temmelig sentral referanse for Blue States føler jeg at det er naturlig å legge dem i bunn for referansebunken. Åpningslåta, Across the Wire, starter forsiktig i trio-format (gitar, bass og trommer), men skrur seg gradvis over i et frodigere, strykerdragert landskap, sneier innom noen takter dub, før den runder av i et britisksentimentalt, majestetisk sluttparti. Låta etablerer også Carrs behagelige stemme som låtenes midtpunkt. Den er tungt klangbelagt, hvilket gir den en psykedelisk kvalitet à la Broadway Project, samtidig som det tilfører en sval stemningstemperatur i lydbildet som helhet.

For a Lifetimes stive trad-rocker-ramme forblir albumets svakeste øyeblikk, men bør nevnes med henblikk på sine psykedelisk-progressive momenter i miksingen - litt som Tom Petty dersom han hadde begynt å skru litt på knottene i studio. Disse momentene faller uansett bedre på plass i den etterfølgende, svevende behageligheten Ten Shades, for så å slå ut i full blomst på albumets første av tre instrumentaler, One Night on Tulane. Det er imidlertid i den lavmælte overgangen til The Last Blast at The Soundings begynner å bli interessant; her knytter Blue States bånd mellom amerikansk og britisk neo-psykedelia, henholdsvis representert ved Apples in Stereo i de åpnende minuttene og den gradvise dreiningen mot et mer svulstig Spiritualized-øyeblikk i det manisk allsangsmettede sluttpartiet. Pent!

Instrumental nummer to etablerer den siste halvdelen av skiva som en sterk blanding av godt låtmateriale og kreativt studioarbeide. Output er et aldri så lite impresjonistisk kunstverk, en lekker sammenblanding av elektroniske effekter mot vekselvis rene og flerrende, forvrengte gitarer over et stødig komp. Den etterfølgende Final Flight skjeler på ny mot den amerikanske avdelingen av låtfokusert indiepop som vi kanskje best kjenner fra The Flaming Lips. En suveren låt i sitt format, med et syreorgel mot en lekker og kontant låtkonstruksjon og et kledelig up-tempo avslutningsparti. Alright Today er muligens skivas merkeligste spor, men samtidig et av skivas absolutt mest behagelige. Dette Radiohead-light øyeblikket bruker nesten to minutter på å nå fram til Carrs sporadiske vokalbidrag under stramme trommerytmer og en dub-aktig bassvandring.

Da er tiden kommet for innspurten - og for en finale! Først får vi den fantastiske instrumentalen Leaning In som kombinerer dansbar, snerten eleganse med driv, og er en lek med både struktur og lyd fra ende til annen. Det er som om vi hører pop-feinschmeckerene Saint Etienne remikser primatene i Supergrass, og at vi får det beste fra begge leire. Sånt gjør det rett og slett hakke moro å lytte til musikk! Leaning In legger også opp en fin kontrast til det like lekre som melankolske avslutningsnummeret Sad Song: Hadde det ikke vært for at coveret insisterer på at bandnavnet er Blue States, ville jeg vært sikker på at dette var en låt signert Wayne Coyne og fremført av The Flaming Lips. Veien fra lavmælt intro til overdådig orkestral finale er mesterlig bygd, og slunget rundt Carrs flotte og konkluderende vokalinnsats. Og viktigst; sporet setter akkurat den stemningen som skal til for å kjøre skiva fra begynnelsen igjen.

Jeg trekker to lærdommer av denne skiva: For det første at Blue States i likhet med Sneaker Pimps har greid å gjøre en U-sving med heder og musikk i behold. For det andre er den en påminnelse om at det går an å gjøre mye bra innen stier som allerede er tråkket opp av markante aktører og tunge refranser i bransjen. Se det, du.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beach House - Beach House

(Carpark / Bella Union)

Den sterkaste amerikanske debuten sidan REM gav ut smått legendariske Murmur?

Flere:

Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace
Mathias Stubø - 1979