Look at What You Made Us Do

Lama

CD (2009) - Spoon Train Audio / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Fragmentert lytteopplevelse

Et noe oppstykket verk, men som ikke desto mindre bevitner en solid gjennomførelse og musikalsk kompetanse og virtuositet.

Av Jonas Fuglestved Bakkevig

Del på Facebook23.10.2009

Jaga Jazzist har rykte på seg for å være som Heltbergs gymnas eller Frankfurterskolen. Det gir automatisk kred å ha det på CV'en, og tidligere utklekkede musikere/forfattere/filosofer har satt solide spor. Nils Martin Larsen spilte tangenter i Jaga Jazzist, og synes å ha den plattformen han trengte for å mekke sin andreplate. Og jeg mener mekke. Dette er tydelig et langtidsarbeid, der Larsen og kompanjonger har etablert en "alle skal med"-holdning. For her er det mye rart. Fra de vareste Sigur Rós-partier til skranglepopete visesanger til støy og kaos.

Og deri ligger min innvending, Look at What You Made Us Do fremstår - for en uinnvidd - som fragmentert. Kontinuiteten, følelsen av å henge sammen, være en del av noen andre som sammen gjør noe større, er fraværende. Tilsammen sitter man igjen med et album der selve innholdet, musikken analysert del for del, er dyktig, og til tider innovativ. Men underveis mistes denne opplevelsen. For min del merket jeg dette tydeligst da jeg kjente igjen det jeg trodde var samples fra Zeromancer, cover av Combichrist og imitasjon av Sigur Rós. Og det var det selvsagt ikke, men slik kan det føles når musikken mister sin egenhet og sammenheng.

Åpningssporet Beginning er som prototypen på et åpningsspor; vokalen, lydbildet, oppbyggingen, og det er lett å sitte igjen med en stolthet over at et så direkte uttrykk kommer fra unnvikende Norge. Tilsvarende med Then You'll See: Raskt bygger det seg opp til et crescendo, og deretter renner de andre låtene ut av anlegget. Det er ikke en plate man skrur av, men det er kanskje en plate som krever litt anstrengelse for å skru på. Den er ikke så flytende som man skulle tro. Til å plukke ut enkeltsanger er de for lite distinkte, så det er heller ikke en plate man setter på for å høre kun én sang. Dette blir heller platen du setter på når du ønsker musikalsk kudos av dine gjester. Ikke til vorspiel, men til nachspiel. Setter du den på til vorspiel, vil alle bli sittende, det vil være noe interessant mellom dere, noe dere ikke helt forstår, men vil jobbe med. Musikken vil fargelegge dere og diskusjonene; eksplorerende, fritenkende og viruost. Akkurat som Jaga Jazzist, Heltbergs gymnas, og Frankfurterskolen. Og Lama.

Dette er et band som helst må høres live. Kanskje de fungerer best da. Jeg ser for meg en sjarmerende spilleglede og ekspressiv iver. Musikken er preget av overganger, oscillasjon mellom det raske og det sakte, det gledesfulle og det sørgmodige. Men det er også disse overgangene som til slutt sliter på lytteopplevelsen.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: