cover

The Curse of Blondie

Blondie

CD (2003) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Poppunk

Spor:
Shakedown
Good Boys
Undone
Golden Rod
Rules for Living
Background Melody (The Only One)
Magic
End to End
Hello Joe
The Tingler
Last One on the World
Diamond Bridge
Desire Brings Me Back
Songs of Love
Good Boys (Giorgio Moroder Single Mix)

Referanser:
The Pretenders
The Bangles
New York Dolls

Vis flere data

Se også:
Livid - Blondie (2000)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Veteraner på villspor

Forbannet svakt album fra tidligere kraftpoppere. Blondies siste album savner de fengende låtene som en gang var deres varemerke.

New York-bandet Blondie er ute med sitt niende album, The Curse of Blondie. Blondie debuterte på plate i 1976 og fikk sin første nummer én hit i 1979 med Heart of Glass. Deres varemerke var punk og new wave ispedd catchy popelementer. I 1982 tok de pause som varte til 1998. Da kom de ut med albumet No Exit. Albumet ble godt mottatt og inneholdt hiten Maria.

På sitt siste album viser de musikalsk hvor de har sine røtter, men forståelig nok prøver de seg på andre uttrykk også. Her er det funky forsøk i en låt som Funky og allerede på andre låta Good Boys er de over i electroclash. Ingen av delene er hverken spennende eller særlig festlig å høre på. Når de vender tilbake til gamle riff og mer fuzz svinger det bedre. Det tar dessverre aldri av. Riffene blir ikke tøffe eller skarpe nok i kantene og blir gående på tomgang uten å få en besettende monotoni, som en artist som Iggy Pop, for eksempel, klarer.

Av de mer melodiøse låtene, som Rules for Living, blir det bare intetsigende og kjedelig, til tross for mye fiksfakserier i miksen. Hadde det musikalske vært like utfordrende som miksen kunne det ha vært noe, men man har ikke større fantasi enn at Chris Stein må dra noen solo-gjesp. At man våger seg over i jazzen på låter som Songs of Love og Desire Brings Me Back synes spennende nok, men det blir bare en stiløvelse uten substans. Bedre lykkes de i Hello Joe som har klare The Stranglers elementer - men originalen er så mye bedre.

Hovedproblemet til platen er mangelen på gode låter. Fortsatt har Debbie Harry fotopresence og tilstedeværelse så det holder, og hennes stemme er fortsatt Blondies styrke. Harry veksler fint mellom et tungt rått stemmebruk til et mer ungpikeuttrykk som heller mer over i Tracy Ullman-land.

Av alle musikalske uttrykk er de intetsigende de verste. The Curse of Blondie er ikke langt unna denne betegnelsen. Selv ved flere gjennomhøringer blir ikke dette noe bedre. De ulike uttrykkene, som kunne vært en styrke, understreker bare det dårlige låtmaterialet. Dermed blir de beste låtene de som minner mest om Blondies tidligste bravader. Da finner man heller fram Parallel Lines eller Plastic Letters. På disse skivene er låtene tøffe og fengende. På The Curse... låter alt bare statisk og stillestående.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Clientele - Strange Geometry

(Merge)

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere:

This Is Music Inc. - Krasnapolis
David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency