cover

Fever to Tell

Yeah Yeah Yeahs

CD (2003) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / Indierock

Spor:
Rich
Date With the Night
Man
Tick
Black Tongue
Pin
Cold Light
No No No
Maps
Y Control
Modern Romance

Referanser:
PJ Harvey
Jon Spencer Blues Explosion
Sonic Youth
The Pretenders
The Velvet Underground

Vis flere data

Se også:
Yeah Yeah Yeahs EP - Yeah Yeah Yeahs (2002)
It's Blitz - Yeah Yeah Yeahs (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


And cool kids, they belong together

Det er slik Surferosa ikke helt får til å være.

Det er noe med Yeah Yeah Yeahs som minner meg om Odd Børre.

Det er ganske snålt, for Yeah Yeah Yeahs synger for det meste om puling. Odd Børre sang aldri om puling. Odd Børre skulle bare nå bussen hjem. Men det er noe som minner meg Odd Børre.

Det er ikke Karen O's stemme. En stemme som er et ekko fra åttitallets store kvinnelige rocke-stemmer. En kalkulert mikstur av Cynthia Sley og Lydia Lunch. Det er den liksom-livstrette, flyktige, overlegne og dominante kvinne-vokalen som driver Yeah Yeah Yeahs framover. Det er slik Surferosa ikke helt får til å være.

Kanskje fordi Surferosa har for mange instrumenter. Surferosa har for eksempel folk på synth og gitar og bass. Stripper vi the Yeah Yeah Yeahs for Karen O står vi igjen med en slags halvhjertet sammenføyning av Jon Spencer's Blues Explosion og The Strokes. Riktignok høres Nick Zinners gitar ut som en teltduk sammenlignet med Jon Spencers gitarvegger. Og Brian Chase og trommisen i Strokes har hatt tydeligvis hatt samme lærer i slagverk valgfag.

På både godt og vondt.

For det kan fort oppfattes ut som kunstner-jåleri og postpunk basert på konstruert og umotivert sinne. Sånn sett er det en slags moderne overklasse-punk Yeah Yeah Yeahs bedriver, om dagliglivets små problemer. Som for eksempel puling.

Som for eksempel i "Date with the night", hvor låt-tittelen høres ut som noe fra Twin Peaks-divaen Julee Cruise. Låta i seg selv er en festsyk overkjøring av lyd med obligatoriske ekstase-ul fra Karen O. Det er helt idiotisk. Og samtidig liker jeg det. Særlig når de plutselig lander alt fullstendig i de liksom-rolige "Maps" og "Modern romance". Men det var dette med Odd Børre.

"Pin" minner meg om "Stress", den flotte Melodi Grand Prix-hiten til Odd Børre. Den med "Nå nå nå nå nå nå". Dere vet hvilken jeg mener. Den om å skynde seg for å gå. De fleste kan vel trekke sine egne koblinger. Om puling. Eller Odd Børre.

Yeah Yeah Yeahs har laget en av sommerens festplater for de som liker å gå på Charlie Parker-frie cocktail-parties. Slike som har på seg nytt slips og tar taxi hver gang de skal drikke øl. Yeah Yeah Yeahs sier det best selv, når de avslutter med

And cool kids, they belong together

Vi andre kan høre på siste bussen hjem.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

(Strut)

Vellykket integrering mellom etiopisk jazzpionér og britiske fusjonister.

Flere:

Kendrick Lamar - To Pimp a Butterfly
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds