cover

Whatever, Mortal

Papa M

CD (2001) - Domino / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Post-rock / Folkrock / Americana

Spor:
Over Jordan
Beloved Woman
Roses in the Snow
Sorrow Reigns
Krusty
The Lass of Roch Royal
Many Splendored Thing
Glad You're Here With Me
Tamu
Sabotage
Purple Eyelid
The Unquiet Grave
Northwest Passage

Referanser:
Will Oldham
Aerial M
Slint
Stereolab
Tortoise
King Kong
Smog
The For Carnation

Vis flere data

Se også:
Live From a Shark Cage - Papa M (1999)
Hole of Burning Alms - Papa M (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Papalachian M

Sammen med blant andre Will Oldham skaper David Pajo en stillferdig og sterk plate.

David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et "household name", men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace.

Multitalentet har også tid til å styre med sine egne prosjekter, basert rundt fascinasjonen av den 13. bokstaven M, både som M, Aerial M og Papa M. Siden Live From a Shark Cage (1999) vet vi at Pajo har begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på årets Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør forsåvidt musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folkemusikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig musiker, og særlig som gitarist har han evnet å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utforderer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av Wayfaring Stranger, titulert Over Jordan: "I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home..." som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og de grønne åsene i Appalachiene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på Whatever, Mortal.

På The Lass of Roch Royal føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på The Unquiet Grave, og det er på disse låtene Papa M gjør aller sterkest inntrykk i mine ører.

På Beloved Woman hentes el-gitarene frem på et sjeldent besøk, men uten at skjørheten forsvinner. Pajo har klart å skrive like sterke melodier som Will Oldham klarte på sin forrige plate (Ease Down the Road, 2001). Lettere og nesten lystige viser som Many Splendored Thing, Glad You're Here With Me og Purple Eyelid kunne like gjerne vært hentet fra den platen. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på "frontporchen" og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i Sabotage - en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar.

Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. Krusty og Tamu er vel de låtene som mest av alt minner om Live From a Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker. Et samarbeid mellom disse to kunne vært mer enn ønskelig.

Whatever, Mortal er enda en innertier i det som er i ferd med å bli en riktig så anstendig platehøst. David Pajo og Will Oldham viser igjen hvorfor noen er forbilder, mens andre må stå utenfor leirbålet, drømmende om å sitte i ringen.

Så er det bare å håpe at Domino records gjør alvor av å slippe Papas 18 minutter lange versjon av The Byrds' Turn Turn Turn som fortsatt bare finnes i noen, eksklusive utgaver.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo