cover

Crow Jane Alley

Willy DeVille

CD (2004) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Tex-Mex / New Wave

Spor:
Chieva
Right There, Right Then
Downside of Town
My Forever Came Today
Crow Jane Alley (For Jack)
Muddy Waters Rose Out of the Mississippi Mud
Come a Little Bit Closer
Slave to Love
Don't Have a Change of Heart
Trouble Comin' Everyday In a World Gone Wrong

Referanser:
Johnny Dowd
John Mellencamp
Tom Russell
Calvin Russell
Tom Waits

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kjempekar med dårlig bart fortsetter reisen

Willy DeVilles plater er alltid en reise, på godt og vondt. Mest godt, denne gangen, selv om de store perlene mangler.

Å høre på en plate med Willy DeVille er som å ta frem et kart over USA, for så å følge en imaginær reiserute med fingeren. På Crow Jane Alley begynner reisen som så ofte før i grensetraktene mellom Texas og Mexico. Chieva er en fortelling om håpløs kjærlighet som understøttes av et lydbilde malt med all slags eksotiske instrumenter. En flamencogitar klimprer dramatisk og ensomt, maracasene knitrer livlig, et munnspill blåser blå toner og flere andre instrumenter jeg bare kan drømme om å vite hva er, lager et behagelig bakteppe for DeVilles karakteristiske, hese stemme. Han synger som en full sjømann, men på en bra måte.

Right Here, Right Then er som et soundtrack fra highwayene i Texas, og fortsatt dreier det seg om svik og samlivsbrudd. I Downside of Town går turen igjen over grensen til Mexico. Trekkspill fra David Hidalgo (Los Lobos), mer akustisk flamencogitar og knitrende kastanjetter lager rammen rundt nok en fortelling om kjærlighet på ville veier som fører til "the downside of town".

My Forever Came Today er omsider en historie om bunnløs kjærlighet. Musikken blir her øyeblikkelig mer svulstig med strykere, piano og kor. Tittellåten fra plata drar av sted mot country-land, men det er (selvsagt) ikke snakk om Nashville-polerte takter, til tross for at steel gitaren leder an. DeVille har levd, og det høres på stemmen og stemningen på hvert spor her. Dette er en mann som har opplevd en ting eller to. Det kommer ytterligere til uttrykk i Muddy Waters Rose Out of the Mississippi Mud, der reisen som tittelen antyder går gjennom Mississippi-deltaet. DeVille synger som en Tom Waits med litt - men ikke mye - mer stemme igjen. Låten er en hyllest til den store Muddy Waters, og han benytter seg av mye av bluesens billedbruk i teksten, samt en jamrende slidegitar og et klagende munnspill for å skape den riktige musikalske rammen.

Så: sørover til platas beste låt, Come a Little Bit Closer. Et lite mariachi-orkester med kubjelle og de obligatoriske hylene i bakgrunnen koser seg mens DeVille forteller en historie om en mann som forelsker seg i ei jente som tilhører Jose. Et uimotståelig refreng gjør dette til platas høydepunkt for meg; stemmen hans passer så jævlig bra til denne type låter. Det er så en får lyst til å færra tel Mexico snarest!

Etter dette kommer det en aldri så liten kuriositet i form av Slave to Love. Ja, vi snakker om Roxy Music klassikeren. Det låter for så vidt greit, men han tilfører vel strengt tatt ingenting. Sjekk heller DeVilles fantastiske versjon av Hey Joe på Backstreets of Desire hvis du vil høre en cover med virkelig scwung.

Mot slutten bærer det ut på kjerreveiene igjen, med Deville som kusk med kjærlighetsproblemer i Don't Have a Change of Heart, før det hele avsluttes med apokalyptisk ørken-rock i Trouble Comin' Everyday in a World Gone Wrong. Teksten tar for seg en forvirret verden der kartet ikke stemmer med landskapet, og der virkelighet kommer i form av reality-tv, mens to fly setter kursen mot to tårn i New York City.

Det er i korte trekk Crow Jane Alley. En samling kvalitetslåter sunget av en hederskar gjør at dette er en plate som vokser for hver gjennomlytting. Men jeg blir ikke virkelig glad i den. Det er for mange om beinet som synger om røff kjærlighet og livet på de amerikanske landeveiene, selv om Tex-Mex krydderet gjør at Deville skiller seg noe fra resten. Det mangler et par låter som utmerker seg. Dette er uansett kvalitetstid sammen med DeVille, og fans vil ha all grunn til å kjøpe plata og forhåpentligvis noen til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

Röyksopp - Senior
Jaga Jazzist - One-Armed Bandit