cover

Don't Stop The Music

Robyn

CD (2002) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B / Europop

Spor:
Keep This Fire Burning
Don't Stop The Music
Baby
Blow My Mind
Should Have Known
Moonlight
Breakdown Intermission
Ain't No Thing
Big City
Psycho
Still Your Girl
Regntunga Skyar

Referanser:
Brandy

Vis flere data

Se også:
Body Talk Pt. 1 - Robyn (2010)
Body Talk Pt. 2 - Robyn (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Rak och enkel

Liten dame med stor stemme gir oss en god grunn til å legge hodet på puta.

Talentfulle barne- og ungdomsartister har vært i skuddet omtrent like lenge som pop-kulturen i seg. Stevie Wonder var for eksempel 11 år da han begynte sin første innspilling for Motown på 60-tallet, en alder delt av Michael Jackson da Jackson 5 slapp sin første single for samme selskap i 1970. Den gang var de dog mer som unntak å regne; populærmusikalske innslag som eldre tilskuere kunne klappe til mens man ytret meldinger som "Gid, er de ikke nusselige når de etterlikner oss voksne!" til sidemannen/kvinnen. Det lå med andre ord ingen selvfølgelighet knyttet til det at et barn skulle opptre på voksnes premisser, og antakeligvis heller ikke de største forventningene til deres prestasjoner og utholdenhet - med et mulig unntak i faren til brødrene Jackson.

I ettertid kan man se at spillet begynte å endre seg mot slutten av 90-tallet. Navn som Britney Spears, Silverchair, Brandy, Shakira, Justin Timberlake, Nick og Aaron Carter er artister som fra lav alder har blitt dyrket frem i platebransjens frenetiske jakt på salgssterke barne- og ungdomsidoler. Forskjellen er at det nå stilles langt sterkere krav til 100% ytelse, utholdenhet, kapasitet og profesjonalitet. Det er med andre ord ingen lek lenger.

Samtidig har vi kunnet registrere at populærmusikken i sin levetid har avfødt og dyrket frem en rekke myter, klisjeer og sosiologiske mønstre. I vår tid har begreper som selvinnsikt, realisering og psykologi blitt hverdagslige begreper som man ikke lenger reflekterer over som fremmede. Ettersom de mest overlevelsesdyktige artistene, for eksempel Neil Young, Paul McCartney og Madonna, har gjennomgått livets ulike stadier, har de festet ulike faser, prosesser og sinnsstemninger til verkene sine. De overordnede punktene (i mitt perspektiv) er at artistene begynner ungdommelig friskt, kreativt og progressivt, faller over i en ulikt motivert identitetskrise med en påfølgende intellektualiserende og analytisk prosess, og at de deretter legger seg litt mer bakpå i kravene til egenprogresjon - ofte motivert med meldinger som "en mer voksen holdning", "det er viktigere ting i livet" (les: familie, barn) eller (min favoritt) "jeg har funnet min musikalske identitet".

Nå som det mer og mer har blitt en regel å starte artistkarrieren grytidlig, tror jeg vi vil oppleve at dette livsløpet kommer til å forskyve seg nedover i alderstrinnene. Nick Carter og Justin Timberlake er allerede rutinerte "veteraner" i bransjen når de nå, i en alder av 23 respektive 22 år, slipper sine solo-debuter. Min spådom er at de begge kommer til å ha ytret de fleste av refleksjonene Young, McCartney og Madonna ga rundt det å runde 40 før de er 27 år. Sjekkliste: "en roligere/mer balansert side ved meg selv", "jeg har oppdaget ting ved siden av musikken", "tenkt mer på hva jeg vil uttrykke". Følg med folkens, dette blir spennende.

Vel, Robyn Carlsson var 16 år da hun slapp debuten Robyn Is Here i 1995, og allerede på oppfølgeren My Truth (1999), i en alder av 20 år, gjorde hun det klart at hun hadde undergått en både følelsesmessig og intellektuell voksenprosess. Nå da hun 23 år gammel slipper sin tredje langspiller, kan man lese følgende i den medfølgende biografien: "Om jag var arg og kaxig när jag spelade in Robyn Is Here, och mer analyserande på My Truth, så har jag varit rak och enkel under arbetet med Don't Stop The Music."

Den unge debutalderen har sannelig gitt Robyn mye å baske med blant journalister her i Skandinavia. Den personlige og musikalske selvrealiseringen på My Truth ble grundig påskyndet av kommentarer og anmeldelser som spådde Robyns artistiske karriere en snarlig undergang etter Robyn Is Here. Greit, jeg hadde vel ikke de høyeste av tanker selv da den skiva kom, men singlene Show Me Love og ikke minst Do You Know What It Takes var fine, da. Da den flotte My Truth kom hadde jeg imidlertid ingen problemer med å integrere Robyn som en del av artistfloraen som besøker anlegget mitt, og jeg trodde vel at den plata skulle være argumentet som la debatten død rundt Robyns artistiske livsrett.

Men neida, Robyn er fremdeles litt hakkekylling i svensk presse, og det er trist dersom det skal overskygge det at hun igjen har levert en flott plate. Ikke så god som My Truth i min bok, dog ikke så langt unna heller. Det er fremdeles litt trass og indignasjon tilbake i jenta også, men så lenge hun er såpass artistisk og vokalt stødig skulle jeg ønske hun holdt tilbake revansjesugne meldinger som "This little girl didn't care what anybody said (...) They loved to trash her bad, laugh at her and call her names (...) It only made her stronger" (Don't Stop The Music). Det er nemlig ikke så mye aggressivt materiale som står til sånne breisider her, og således føles det å ligge litt utenfor ånden i skiva. Men for all del, dersom det gjør deg til et lykkeligere menneske, Robyn; you go, girl!

Jeg på min side koser meg over den fine førstesingelen Keep This Fire Burning som løper litt i discoens rytmer, med lett nostalgiske og samplede strykere som garnering. Ikke overraskende er skiva spekket med solide doser R'n'B og soul. Litt varierende i kvalitet, kanskje, dog aldri så varierende at skiva ikke kan løpe fra ende til annen uten å ty til fjernkontrollen (med et mulig unntak i den lett enerverende Psycho). Man kan ane at lydbildet hennes nå virker mer inspirert av amerikanske superprodusenter som Rodney Jerkins og The Neptunes. Lydene har i stor grad blitt hardere, mer perkussive og insisterende på noen av låtene, men slik Robyn har integrert dem i sitt materiale unngår hun å overflødiggjøre seg selv i forhold til den store skaren av amerikanske R'n'B-artister som kretser rundt nevnte produsenter. Det er mulig jeg er på dypt vann her, men det kan ha noe å gjøre med at svenskene faktisk har klart å dyrke fram en egen og folkekjær avvart av soul gjennom artister som Lisa Nilsson og Mauro Scocco.

Don't Stop The Music høres ikke ut til å ha noen ambisjoner om å løpe i forkant av den nye soul/R'n'B-scenen slik for eksempel Aaliyah, Miss Dynamite, Tweet og Missy Elliot synes å ha. Som et stykke svensk soulpop fungerer den dog som en god skive å slappe av til, og jeg tror vel at det var det hun ville når hun droppet stikkord som "rak" og "enkel". I møte med høydepunkter som de vakre smygerne Moonlight, Ain't No Thing og den riktignok litt feilplasserte, men likevel positivt overraskende bonusen i form av den svenske jazz-standarden Regntunga Skyar, tar i hvert fall jeg meg selv i å ikke forvente så mye mer av Robyn. Dersom hun på sin side ønsker å gi meg mer vil jeg på ny ønske henne hjertelig velkommen ved neste korsvei.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wauvenfold - 3fold

(Wichita)

Liker du lyden av små trekkoppdyr? Her er musikken for deg!

Flere:

This Is Music Inc. - Krasnapolis
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970