cover

Mini Macro Ensemble / Anders Lønne Grønseth

Mini Macro Ensemble

CD (2008) - Pling Music / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Samtidsmusikk / Kammermusikk

Spor:
Ochre
Monochromie
Varsha
Sema Suite for Sufi Spinning, part I
Sema Suite for Sufi Spinning, part II
Sema Suite for Sufi Spinning, part III
Sema Suite for Sufi Spinning, part IV
Sema Suite for Sufi Spinning, part V

Referanser:
Dmitrij Sjostakovitsj
Trygve Seim
Olivier Messiaen

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Filmatisk samtidsmusikkimprovisasjon

Mini Macro ensemble gir seg på denne utgivelsen hen til sfæren mellom improvisert og notert musikk; og finner mye spennende der.

Dmitri Schostakovich har stått opp fra de døde, slått seg sammen med Trygve Seim og drar østover sammen med en strykerkvartett. Dette var den første tanken som slo meg da jeg hørte debuten til Mini Macro Ensemble. Dermed burde det være klart at dette albumet ligger i krysningen mellom klassisk musikk og improvisasjonsmusikk.

Ensemblet består av komponist Anders Lønne Grønseth på saksofoner, Morten Qvenild på tangenter og sammen med disse medvirker en strykekvartett, som for anledningen er utvidet med en kontrabass. Musikken flyter, stort sett, ganske langsomt og ettertenksomt avgårde. Det virker som om strykerne stort sett holder seg til materiale som er notert, mens Grønseth og Qvenild står for de improvisatoriske bidragene. Spesielt sistnevnte virker veldig fri gjennom hele platen – han bidrar med fabuleringer og kromatiske tanker rundt temaene som strykerne og Grønseth presenterer.

Sporene veksler mellom å være forholdsvis tonalt konvensjonelle, mens andre heller mer mot det atonale. Monochromie, låt nummer to, er et eksempel på det førstnevnte. Temaene og improvisasjonene er melodiøse og ganske enkle å følge. Melodien, en ettertenksom, folkemusikkinspirert sak, presenteres i fiolinstemmen i en kort innledning, før strykerne tones ned og forsvinner. Et improvisatorisk strekk følger, der Qvenild leder an og baserer sine idéer på hva ble presentert i innledningen. Etter hvert får han selskap av Grønseth, og strykerne faller etter hvert inn i lydbildet, med dissonante akkorder. I fellesskap bygges det opp mot et voldsomt klimaks; før Qvenild i ensom majestet skaper en vakker og harmonisk avslutning.

Sporene skifter også i kompleksitet. Varsha er av et av de mest komplekse stykkene på utgivelsen, og et av sporene jeg fortsatt ikke riktig har overskuet og forstått i sin helhet. Det er også det lengste med en spilletid på ti minutter. Det hele begynner med at akkorder og melodiske brokker kastes mot hverandre. Etter hver tones det ned og mot slutten av låta befinner musikerne seg i et univers som minner meg om Messiaen.

Albumet avsluttes med en suite i fem deler. Disse henger harmonisk og sammen, og danner en fin helhet. Her kommer inspirasjonen fra den østlige musikktradisjonen godt frem; kanskje spesielt i den hurtige andredelen, som sømløst sklir over i en soloimprovisasjon fra Qvenild, og her hører jeg ham mer aggressiv enn på lenge, og han river løs både inne i flygetet og på tangentene. Befriende og herlig! Etter hvert roer han seg ned og skaper en fin improvisert overgang til de to siste delene, som begge er ganske ettertenksomme og langsomme; nesten minimalistiske i sin karakter.

Denne utgivelsen er kanskje ingenting for den klassiske puritanen, og heller ikke for jazz-elskeren. Men for dem på utkikk etter en spenstig musikalsk utfordring i skjæringspunktet mellom improvisert og notert musikk kan dette være verdt å sjekke ut.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The National - High Violet

(4AD)

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere:

Hunx and His Punx - Gay Singles
Jack White - Blunderbuss