Patterns

CD-EP (2005) - Timberyard

Genre:
Rock

Spor:
Test Pattern
I Sink, Therefore I Swam
Please Pass Me My Anti-Robotics
I Second That Emotion
Quit Hushing My Buzz
The Cormorant

Referanser:
The Rapture
Test Icicles
The Faint
Liars
Death From Above 1979
Primal Scream
Infadels
The Presets

Vis flere data

'I could fit if I didn't have these damn arms!'

Damn Arms har levert et postmoderne primalskrik av en EP, og den er svært vanskelig å være likegyldig til.

Av Øyvind Rones

31.03.2006

Fredag sjuende januar 2005 var det gig med The Faint på St. Kilda's fasjonable rockeklubb Prince of Wales i Melbourne. Der var også et band som kalte seg Snap! Crakk! Vi som var der tenkte med en gang at dette bandet bør da virkelig ha litt på lur med et såpass tøft navn. For å si det sånn så dro de navnet sitt kraftig i land den kvelden - det samme skjedde da de var support for Moving Units litt senere, noe som ble Snap! Crakks siste gig. I sin korte levetid rakk de å gi ut en ganske så fet skive kalt And the Sea Closed In Over Us. Det ble også deres eneste utgivelse før de ga seg. Like etter oppløsningen av Snap! Crakk! ble det klart at Tim Sullivan, Simon Parker og Yama Indra hadde et nytt band på gang. Ian Jackson ble rekruttert på trommer. Damn Arms var født.

Noen få måneder senere var de klare med sin første EP, Patterns. Snap! Crakk! fikk kanskje aldri den oppmerksomheten de fortjente, men Damn Arms har tatt dette igjen, og kanskje litt til. De har i løpet av sin korte levetid rukket å spilt support for band som The Kills og kommende gigs med International Noise Conspiracy rundt om i Australia. I tillegg turnerte de nylig UK sammen med Test Icicles, før disse ga seg.

En del ting kan kanskje holdes mot Damn Arms like mye som det taler for dem, det ene er at de er uforskammet tidsriktig. Men de gjør det de gjør så jævlig bra at det har absolutt nada å si. Ta en god dose The Rapture, miks det med litt bråkeelementer fra Jesus & Mary Chain og kanskje litt post-hardcore fra, tja, hvorfor ikke nevnte Test Icicles - da har du kanskje en slags forestilling av hva Damn Arms handler om. Det er definitivt lekent og løssluppent, men det er usedvanlig tight.

Patterns er altså deres første utgivelse, men er på mange måter en videreføring av det Snap! Crakk! drev med. Damn Arms har bare gjort det hele ganske mye mer tilgjengelig, og det vi får på denne skiva er rett og slett tvers gjennom blodcatchy! Det er mye lyd her, og alle seks låtene har en tjukk rød linje som består av disse utrolig fengende bass og synthriffa som man nesten blir stående og måpe av. Det er akkurat som de sier at "vi vet at Snap! Crakk! var fett nok, og det synes jo du også - men dette, kjære venn, er vanvittig mye bedre - selvfølgelig vet vi det, og jo snarere du skjønner det, jo bedre."

Okei, nå høres de kanskje småarrogante ut uten at de nødvendigvis er det. Men faen heller, vi andre blir jo stående og tenke "veit dere egentlig hvor utrolig kult dette er eller?" Det er sånn at det de leverer er så catchy at man blir arrogante på deres vegne.

Det første å gripe tak i når man løfter opp coveret til Patterns, kan være et par av låttitlene: I Sink, Therefore I Swam, Quit Hushing My Buzz og Please Pass Me My Anti-Robotics gjør at man forventer litt krutt. Om det er noe det ikke er for lite av her, så er det iallefall krutt. Patterns er veldig representativ for Damn Arms generelt sett, også live. Det er et super non-stop über-rocking disco party, hvor et virvar av inspirasjoner blir flettet sammen til en røre som stort sett er svært overbevisende.

Åpningslåta Test Pattern er likesågodt en aldri så liten (hold fast) synth-rock/post-punk/new wave-klassiker av det mer intense slaget. Det er også imponerende hvor sentrale hvert og ett av medlemmene har gjort seg – presise trommer, dype og effektive bassriff, sylskarp gitar og en allstedsnærværende synth sammen med to halvrabiate vokalister (rabiatmåleren når for øvrig ikke særlig høyere enn The Blood Brothers på min skala.) Ikke at det er noe galt i et band som finner det for godt å roe ned tempoet iblant, men det er fremdeles godt at det dukker opp noen som syns det er bullshit å kaste bort tiden på sånt.

Jeg kan godt innrømme at det er overflod av denne typen band for tiden, men det gjør det etter min mening mye lettere å skille mellom de som har noe her å gjøre og de som ikke har det. Damn Arms har gitt ut en EP som plasserer dem i tetkategorien – og de følger opp med like energiske liveshow. To ting som har gjort dem til et av Melbournes mest spennende band, slik Snap! Crakk! også burde ha vært i en perfekt verden. At det er Damn Arms som sitter på den tronen nå, gjør ingen verdens ting, for Patterns er en lovnad om et album som kommer til å spise de fleste åttitalls-scenesters til frokost. Velbekomme!