cover

Something Dangerous

Natacha Atlas

CD (2003) - Mantra Recordings / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Pop / Etnisk / Techno

Spor:
Adam's Lullaby
Eye of the Duck
Something Dangerous
Janamaan
Just Like a Dream
Man's World
Layali
Simple Heart
Daymalhum
Who's My Baby
When I Close My Eyes
This Realm
Le Printemps (for Mona)
Like the Last Drop

Referanser:
Asian Dub Foundation
Dissidenten
Eat Static
Think of One
Suns of Arqa
Badmarsh & Shri
Loop Guru
Transglobal Underground

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Backpacker-pop

Natacha Atlas etno-techno balanserer Hollywood med Bollywood.

Natacha Atlas vokste opp i Brussel i nær kontakt med byens marokkanske miljø. Som tenåring flyttet hun tidlig på 90-tallet til Northampton i England og kom etterhvert i kontakt med Jah Wobble og medvirket (sangmessig såvel som komposisjonsmessig) på Rising Above Bedlam (1991) og Take Me to God (1994). Natacha var også en stund med i Transglobal Underground og rakk å medvirke på Dream of 100 Nations og International Times.

For tiden bor hun i Washington DC og behøver ikke å gjøre magedans for å overleve etter at samarbeidet med David Arnold om soundtracket til Stargate ble en liten gullgruve.

Hva er det så post-Hollywood utgaven av Atlas har å by på? Tydeligvis ethno-pop. Adam's Lullaby er en søt og stillferdig start med Praha's symfoniorkestor og Melanie Pappenheims sang i fokus. På Eye of the Duck braker kebab-discoen løs med fengende hip-hop rytmer godt krydret med sterkt etniske samplinger og kjappe strofeutvekslinger mellom Tuup og Princess Juliana. Dette er et av de best fungerende sporene på plata og en potensiell club-klassiker. Something Dangerous følger på i et noe lavere tempo der rap-partiene fungerer, men refrenget blir for kjedelig og glatt.

Janamaan, produsert av Transglobal Underground og med Kalia som gjestevokalist, eliminerer det afro-arabiske krydderet og går i steden for en ren tandoori-blanding av bollywood og electronica. Dette er morsomt og nok en av vinnerene blant sporene her. Dessverre går det unnabakke ei stund nå. Just Like a Dream blir melodramatisk søtsuppe der elektro-rytmene og billlig pop-koring ikke tilfører en tøddel av troverdighet. Man's World er en høyst unødvendig versjon av James Browns klassiske It's A Man's Man's World, her åpenbart retitulert passende for en generasjon som bare makter å lese to ord før de mister konsentrasjonen. Denne cover-versjonen er en fornærmelse mot originalen og alle tenkende mennesker her i verden (platas svakeste punkt, om du skulle lure på det). Layali er hakket bedre, pregløs ethno-pop av typen du kan høre på billige spisesteder med kun ståplasser. Simple Heart nærmer seg et anstedig kvalitetsnivå med en svært så fengende sample-signatur som gjentas her og der og med finurlig, dub-influert rytmikk. Daymalhum bringer tankene tilbake til tidlig trance techno, bra utført, men er ingenting i forhold til Eat Statics monstrøse world-acid-rave klassiker Abduction (1993, en av 90-tallets beste plater i mine ører!). Who's My Baby er tarvelig plastikk-pop der Niara Scarlett er en dead ringer for Britney Spears. When I Close My Eyes og This Realm skaper ikke så kraftige antipatier, dette er midt-på-treet etno-pop av det litt slørete og drømmende slaget.

Natacha Atlas har en brukbar stemme, noe som kommer godt fram på en rekke spor der hun synger sammen med dårligere med-vokalister. Låtene og arrangementene har, med noen hederlige unntak, lett for å bli pregløse og oppbrukte - dette har vi hørt bedre før i andre sammenhenger! Dissidenten lagde etno-dance fusion allerede for over 20 år siden og ble meget populære blant annet i Portugal og Brasil. Går vi lengre tilbake i tid så har etnisk musikk nesten til enhver tid blitt inkorporert i jazz og klassisk musikk. Glem heller ikke at folkemusikken fra Nord-Afrika, Arabia og India separat sett er mye mer spennende enn Something Dangerous.

Er det blandingen av dance og etno du er ute etter, så finner du bedre ting i små platesjapper drevet av innvandrere.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sade - Lovers Live

(Sony Music)

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere:

Love - Forever Changes
Magnet - On Your Side