Genre:
Pop
Stiler:
Pop / Voksenpop / Singer/songwriter
Spor:
The Climber
Rest of the Day Off
Hole in the Ice
Wherever You Are
Last to Know
Don't Ask Why
Secret God
Turn and Run
Elastic Heart
Anytime
Driving Me Mad
Into the Sunset
Referanser:
Crowded House
Split Enz
Utvikling. NÅ!
Variasjoner over et vant tema... Neil Finn på Momarkedet i 2007?
Del på Facebook30.04.2001
På mange måter er det ikke så mye å utsette på denne utgivelsen; pen produksjon, imponerende liste over bidragsytere (Lisa Germano, Mitchell Froom, Jim Keltner etc.) fine sanger, ålreit cover osv. Problemet med den nye cd'en fra Neil Finn, er at den er så til de grader Neil Finn.
Mitt første møte med denne mannen var i 1986 da han sammen med resten av sitt gamle band, Crowded House, ga ut sin selvtitulerte debutplate. De aller fleste av sangene på One Nil høres ut som om de kunne ha vært på den platen.
Også Neil Finn har fått med seg at det har skjedd noe med popmusikken siden 1986. Det betyr at han, i likhet med alle andre, benytter seg av noen små loops, lett trip-hop'ete produksjon, småjazz elementer, og alt det andre som ansees som hipt i disse dager. Men det i seg selv er ikke nok til at jeg vil kalle det en utvikling av betydning. Bortsett fra denne småkrydringen av arrangementene og produksjonen er musikken i bunn og grunn klin lik alt annet Neil Finn har gjort tidligere.
Dersom du synes at Neil Finn er synonymt med den ultimate musikken, og ikke ser noen grunn til at ting skulle endre seg, vil du garantert synes One Nil er topp. Dersom du derimot synes det er spennende og interessant at artister utvikler seg over tid, og du i tillegg har litt kjennskap til Neil Finn fra før, vil du kjede vettet av deg med One Nil. Jeg mistenker at denne mannen egentlig bare har lagd fire låter i sitt liv, og at resten av låtene hans er variasjoner over disse fire. De er riktignok gode poplåter, faktisk bedre enn de fleste andre, men jeg er bare så grenseløst lei av dem! Jeg orker ikke høre dem en gang til!
På en måte føles det slemt å gi One Nil bare 2 av 7 poeng, ettersom den på mange måter er bedre enn mange andre pop-plater, objektivt sett. Mitt problem med den er rett og slett mangelen på utvikling hos Neil Finn som artist. Jeg blir slettes ikke overrasket dersom Neil Finn opptrer på Momarkedet i 2007 sammen med Smokie og en haug med andre artister som stagnerte for en mannsalder siden.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Lytt: The Walkmen - Heaven
Det nye albumet til The Walkmen slippes 4. juni, men kan allerede nå høres i sin helhet på NPR.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Terje Bo er nå mitt nye hatsobjekt.
Hvordan kunne denne mannen bli plateanmelder?
1. Du ser ut til å ikke ha fått med deg at jeg i anmeldelsen sier at Neil Finn skriver bedre poplåter enn de fleste andre. Han får mao litt ros.
2. Jeg står fremdeles 100% inne for at Hr. Finn ikke har fornyet seg på en årrekke og at han følgelig er blitt kjedelig (eller veeeeldig forutsigbar).
3. Jeg oppfordrer deg, Diamondgirl, herved til å skrive inn din egen anmeldelse på One Nil dersom du mener det norske folk burde få høre andres meninger og begrunnede anmeldelser om/av denne skiven.
4. Å bli hatsobjekt pga. en plateanmeldelse synes litt drøyt. Er det ikke mer vettugt å kanalisere den negative energien på nynazister, kapitalisme, miljøsyndre eller noe, i stedet for en stakkars plateanmelder.
5. Jeg overlater begrunnelsen for hvorfor jeg skriver for Groove til min redaktør, dersom han ønsker eller finner det nødvendig å svare på det.