cover

One Nil

Neil Finn

CD (2001) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop / Voksenpop / Singer/songwriter

Spor:
The Climber
Rest of the Day Off
Hole in the Ice
Wherever You Are
Last to Know
Don't Ask Why
Secret God
Turn and Run
Elastic Heart
Anytime
Driving Me Mad
Into the Sunset

Referanser:
Crowded House
Split Enz

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Utvikling. NÅ!

Variasjoner over et vant tema... Neil Finn på Momarkedet i 2007?

På mange måter er det ikke så mye å utsette på denne utgivelsen; pen produksjon, imponerende liste over bidragsytere (Lisa Germano, Mitchell Froom, Jim Keltner etc.) fine sanger, ålreit cover osv. Problemet med den nye cd'en fra Neil Finn, er at den er så til de grader Neil Finn.

Mitt første møte med denne mannen var i 1986 da han sammen med resten av sitt gamle band, Crowded House, ga ut sin selvtitulerte debutplate. De aller fleste av sangene på One Nil høres ut som om de kunne ha vært på den platen.

Også Neil Finn har fått med seg at det har skjedd noe med popmusikken siden 1986. Det betyr at han, i likhet med alle andre, benytter seg av noen små loops, lett trip-hop'ete produksjon, småjazz elementer, og alt det andre som ansees som hipt i disse dager. Men det i seg selv er ikke nok til at jeg vil kalle det en utvikling av betydning. Bortsett fra denne småkrydringen av arrangementene og produksjonen er musikken i bunn og grunn klin lik alt annet Neil Finn har gjort tidligere.

Dersom du synes at Neil Finn er synonymt med den ultimate musikken, og ikke ser noen grunn til at ting skulle endre seg, vil du garantert synes One Nil er topp. Dersom du derimot synes det er spennende og interessant at artister utvikler seg over tid, og du i tillegg har litt kjennskap til Neil Finn fra før, vil du kjede vettet av deg med One Nil. Jeg mistenker at denne mannen egentlig bare har lagd fire låter i sitt liv, og at resten av låtene hans er variasjoner over disse fire. De er riktignok gode poplåter, faktisk bedre enn de fleste andre, men jeg er bare så grenseløst lei av dem! Jeg orker ikke høre dem en gang til!

På en måte føles det slemt å gi One Nil bare 2 av 7 poeng, ettersom den på mange måter er bedre enn mange andre pop-plater, objektivt sett. Mitt problem med den er rett og slett mangelen på utvikling hos Neil Finn som artist. Jeg blir slettes ikke overrasket dersom Neil Finn opptrer på Momarkedet i 2007 sammen med Smokie og en haug med andre artister som stagnerte for en mannsalder siden.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Salvatore - Tempo

(Racing Junior)

En platepreiker biter seg selv i halen mens han kiles på kroppens mest edle steder.

Flere:

Belle & Sebastian - The Life Pursuit
Arve Henriksen - Chiaroscuro