cover

Convertible Candy

Cadillac

CD-EP (2002) - Progress Records / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Tungrock

Spor:
My Convertible Candy
Spellbound
The Tale of Ziggy Destroy and his Monthly Crew
Five Seconds of Drivin

Referanser:
Led Zeppelin
Jimi Hendrix
13th Floor Elevators

Vis flere data

Se også:
Magnetic City - Cadillac (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Trøndertesto

Denne 4-spors EP'n viser at Cadillac er tilbake på rett spor.

Kraft-trioen Cadillac fra Trondheim har vist gjentatte ganger at de behersker EP-formatet til fingerspissene, og gir oss fire nye blytunge bluesrocklåter på Convertible Candy. Gutta fra trønderhovedstaden skuffer aldri live, men deres forrige CD avslører at musikken blir noe kjedelig og monoton over for mange låter.

Derfor synes jeg de viser solid fornuft i å følge opp med en fire-spors EP med kun egne låter. Plata innledes med My Convertible Candy, som er en utsøkt perle av en låt. Den begynner forsiktig med et smygende og spennende lydbilde før trøkket settes inn. Tydelige referanser fra sent sekstitall og tidlig syttitall, heldigvis ikke for sterk bluesinnflytelse, men et mer variert lydbilde og med en konstant rytmebeat. Man føler automatisk en trang til å trampe takten, dette låter særdeles fett og viser tydelig hvor mye gutta har utviklet seg. Rått og energisk!

Over på Spellbound, som begynner veldig "Hendrixsk", men etterhvert går over i mer standard bluesrock. Per Borten har en stemme som er skapt for denne type musikk; rå og passe hes, med masse vilje. Dessverre blir låta litt ordinær og boogieaktig etterhvert, men Spellbound er en typisk partylåt.

The Tale of Ziggy Destroy and his Monthly Crew er et tydelig bevis på at gutta har lyttet på Led Zeppelin, og at vokalist Borten har hørt mye på Jimi Hendrix. Cadillac finner kanskje ikke akkurat opp kruttet, men hvorfor i all verden skal de behøve det. Solid håndverk, det låter tett og samspilt til tusen.

Fjrede og siste låt Five Seconds of Drivin sparker opp tempoet igjen, og blander inn klare garasjereferanser i bluesen. Minner faktisk endel om Roky Erikson på sitt råeste, litt 13th Floor Elevators møter Led Zeppelin. Nok en godlåt med andre ord.

Det er godt å høre at det også finnes rock i Trondheim, og fire låter er en perfekt dose med testosteron i bluesformat. Det blir spennende å se om gutta kan være like varierte og spennende på sin neste langspiller.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo