Bright Yellow Flowers on a Dark Double Bed

The Zephyrs

CD (2005) - Acuarela Discos / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Flowers for the half-dead

Litt prærie, litt fjørplukking på gitar, en helstøpt produksjon og generelt sett ikke til å skjemmes over. Men kjedsommelig i lengden, åkkesom.

Av Thomas Karlsen

Del på Facebook11.10.2005

Sjansen er overveldende for at du vil legge denne fra deg. Kanskje plukker du den opp en gang også. Selv har jeg latt min kopi ligge på bunnen av en dyp koffert siden sent i juli, og nå er det høst og trærne mister blad. Det har ikke regnet så mye som det pleier, trekkfuglene sitter på gjerdet, og av og til tror jeg nesten fortsatt det er sommer.

Bright Yellow Flowers on a Double Bed er nesten like tvetydig som årets høst. Riktignok prydes innleggsheftet av smørgule sommerenger, men bak ligger den truende skogen som bare de braveste våger begi seg inn i. Vandrer du gjennom engene vil du rispe deg opp på skarpe stilker, til det punktet at små bloddråper pipler frem. Og mens du går samler uværsskyene seg, himmelen braker over ditt hode, slusene åpner seg. Forhutlet søker du ly i ei lita stue, bare for å finne ut at den er befolket av The Zephyrs. Allerede ved morgenens frembrudd kjente de på gikta at det ville regne, og bega seg således aldri ut i solen. Det gjør de forøvrig nesten aldri.

Med nesa trykt mot det støvete vinduet kikker sanger og tekstforfatter Stuart Nicol ut på blomsterengen, ønsker at han kunne løpe gjennom den sammen med en lys pike i prikkete kjole og vind i håret. Det kan han jo ikke, så han synger i stedet om de store emnene; sanger om forelskelse, sorg, savn og død skisseres mot en bakgrunn av solbrent steelgitar og steinvaskende bølger av akustiske gitarganger, alt mens han prøver å gjøre seg til venn med dette aller flyktigste livet som tar mer enn det gir. Stemingene spenner mellom melankolsk og soveromsblå til svakt lysere og fremtidsskuende, uten noensinne gjøre overilte, impulsive sprang ut i det store ukjente. Se dét ligger ikke for Nicol. Rett nok er én av låtene døpt Galicia, dette store, våte området i Nordvest-Spania langt fra Skottland, men det skulle du ikke kunne gjette om du la kun det musikalske uttrykket til grunn - her spilles det på det sikre fremfor det usikre. Bløtt innpakket i steelgitar og twang, ispedd Nicols dvelende, svakt sørgmodige og bittersøte betraktninger, er Galicia beretningen om en reise gjennom den Galiciske natt med mennesker man ikke kjenner eller kan forholde seg til på premisser de er vant til - slik sett er den interessant i kraft av sin allmenngyldighet. Alle har vi vel havnet i situasjoner da selv det å ta farvel eller hilse på skikkelig vis blir en uoverstigelig fjelltind.

De ti sporene (elleve med den ikke oppførte Stargazer) skiller seg ellers bemerkelsesverdig lite ut; ja, de glir nesten umerkelig over i hverandre, uten at man nødvendigvis skal anse det som et svakhetstegn. Hva det derimot synes skorte på er Nicols narrative evner - jeg finner i alle fall ikke mye å engasjere meg i, lite som virkelig griper fatt eller setter brennmerker på sinnet. Historiene og betraktningene blir vage skisser, uferdige eller ugjennomtrengelige, bildebruken utydelig og halvveis.

Bright Yellow Flowers on a Dark Double Bed er riktignok produksjonsmessig sett uhyre helstøpt. I sine beste øyeblikk er den god å høre på, god som lydspor for kalde vårkvelder når sommeren nekter å innfinne seg trass i at det blir lysere og dagene lengre. Men slike dager finner man jo ikke hele året igjennom, slik er det nå engang. Primstaven kan man ikke tukle med, hvor mye man enn vil. Og da blir det etter hvert tomt, trøtt og etter hvert smått enerverende å befatte seg med dette albumet, trass i alle dets gode intensjoner. Dancing Shoes, Hell's Dark Hall, Galicia og Ganeesha er nok låter som kan være verdt å høre, men virkelig anbefale albumet kan jeg knappest. Bittersøt, melankolsk og dvelende pop er det mange som har lyktes bedre med, også her til lands og i inneværende år. Da jeg ikke egentlig klarer si det bedre enn våre danske venner, refererer jeg i stedet til alltid like hederlige Undertoner.dk, som i sin anmeldelse forklarer albumet "...som om the Zephyrs har trukket cowboy-hatten, cowboy-støvlerne og pistol-bæltet på, men er bange for at gå ud på prærien uden solcreme."

Just det.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: