cover

Spaghetti Western Rainbow

Lasse Marhaug

CD (2004) - Utech

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3


The Shape of Rock to Come

Enkelte amerikanske radiolyttere ble høsten i fjor utsatt for en støyende, men definitivt mindre voldelig lytteropplevelse enn hva man ville forventet

Skulle min småkonservative bestefar være så uheldig å støte på en ungdom med buksene dratt ned til hoftene, hendene i lommene, håret farget grønt og gjerne en ørering for å toppe galskapen, vil han ikke bare bli opprørt og sjokkert – han vil bruke de kommende dagene på å legge ut om hvor idiotisk dette ser ut, til de han kommer over av bekjente, og servere dem det objektive faktum om at man er mye penere med buksen trukket godt opp i livet, ved å bevare sin naturlige hårfarge og holde ørene hullfrie. Dette til tross for at han spaserer en tur til byen daglig og for så vidt ser den samme gruppen mennesker hver gang. Ja, ting var visst bedre i gamle dager da de unge gjorde hva de ble bedt om, ikke beholdt luen på seg inne og ikke satte noen tvil til fagfolk og autoriteter.

Siden den gang har det hendt mye: Folket har den siste halvdelen av forrige århundre vært vitne til rebellerende James Dean-kopier i slitte skinnjakker som nekter å legge seg før midnatt, piggtrådmusikken til the Beatles, premenstruelle husfruer som satte fyr på brystholderne sine av uvisse grunner, og blekningsmiddelet som ankom frisørsjappene. Selv er jeg for ung til å ha opplevd noe av dette, og har tatt det for gitt at alt er normalt slik det er nå, tross min bestefars prekener, og uten at jeg sklir inn i rekken med dagens gothere, punkere, hip hop'ere eller hva det nå enn må være av mennesker som desperat roper etter andres oppmerksomhet samtidig som de forsøker å finne deres egen identitet ved å etterape dagens musikkidoler, har de vel aldri på noen måte sjokkert meg. De har jo alltid vært der.

Noe jeg derimot har opplevd og husker godt, er mitt første møte med støy. Støy som i støymusikk. Masami Akita var mannens navn, og produktet han presenterte var ikke musikk. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg transformerte meg til å bli en svært snever bestefar den dagen og tiden som fulgte. Alt man har vendt seg til og alt som heter grenser forsvinner, liksom. Det å tré over fra en lettfattelig poppatmosfære med lett stemning og koselig kassegitarmusikk, til et lap-top-regjerende terrorvelde hvor rytme og melodi er totalt fraværende, lar seg ikke gjøre over natten. Fordommer må bort. Hadde jeg vært på bestefar sin alder, det vil si over seksti år eldre enn jeg er, ville jeg aldri i verden tatt meg bryet med å traske noe videre inn det ustrukturerte territoriet av elektroniske lyder så skarpe og angripende at det til tider er mer fristende å pirke ut trommehinnene med en skarp gjenstand enn å fortsette ekspedisjonen.

Når jeg tenker meg om, kommer jeg vel neppe til å høre på annet enn hva P4 måtte fôre meg med og kanskje noen gamle album for å livnære nostalgien, når den tiden kommer. Jeg gir meg selv et par år til før de radikale utforskingsreisene mine tar ende og jeg slår meg til ro med å vite nøyaktig hva jeg vil ha og hvordan jeg vil ha det.

Man skal ikke lete lenge blant støyskaperne før man snubler over en av de mer anerkjente av dem, som for øvrig har advart oss om hvordan rockemusikken i fremtiden skal låte; Lasse Marhaug. Tidvis produserer han elegante og stilige lydcollager man avslappet kan la seg fascinere av; Timex av et av hans flere band – Jazzkammer – er det første jeg kommer til å tenke på, mens andre ganger utsettes ørene for grov mishandling og brutal trommehinnevoldtekt, eksempelvis via Science Fiction Room Service og i sær den hardtslående singelen Headphone Boxing. Men som regel havner den elektroniske bruken hans et sted midt mellom det avslappende, men mørke og spennende ambient-landskapet Deathprod og Origami Galaktika introduserer deg for, og det kullsvarte torturkammeret Masonna stenger deg inne i.

Spaghetti Western Rainbow er resultatet av Marhaugs besøk hos radiostasjonen wnur-fm i Chicago, på høstparten i 2004, og så vidt jeg vet, er dette hans første liveplate gjort på egenhånd. Tidligere har Jazzkammer gitt ut et livealbum med Merzbow fra Jazzfestivalen i Molde, 2001, og fra før den tid har de en splitt sammen, samt at han alene har et lass av bråkete utgivelser med andre artister på samvittigheten; blant annet med Kevin Drumm, Cock E.S.P., Fe-mail, Aube og utallige andre av de som eksisterer på samme musikkplanet.

Den allerede så populære Spaghetti Western Rainbow er trykket opp i et bemerkelsesverdig moderat antall av intet mer enn 50 CD-R-utgivelser. Platen er aldri i nærheten av å være voldsom, og viser en mer leken form for lydskulpturering enn Marhaugs tidligere album, nesten på samme måte som han moret seg på fjorårets All Men Are Pigs sammen med den friske og humoristiske jenteduoen Fe-mail.

Spaghetti Western Rainbow starter med hva som tilsynelatende er tilfeldig organisert støy, akkurat som når TV'en har tatt kvelden og ikke vil vise annet enn snø, eller de slitsomme frekvensene en gammel radio avgir i søkingen etter det riktige signalet til rette kanal. Etter hvert begynner det å dukke opp forskjellige lydklipp mellom alt skurret, trolig hentet fra gamle westernfilmer, og i den lengre sekvensen som følger, preges platen av samplet gitarspill, bandittlatter og annet rart som mer eller mindre tar over for støyet og gir noen brøkdelssekunder med assosiasjoner til Brian Enos verker, før støyet nok en gang henter seg inn og gradvis fader ut sammen med resten.

Den eneste måten å forstå støy på, er å la være å lete etter noe form for struktur. Du finner den trolig ikke. Man setter ikke på støy av samme grunn som man setter på annen musikk. Du kan ikke danse til støy, i hvert fall ikke med mindre du på forhånd knasker i deg en god neve partydop og hører ting ingen andre evner å høre, du kan sjelden synge eller nynne med, og man kan heller ikke trampe takten. Spaghetti Western Rainbow er mer basert på samples enn støy, dog den er ikke et unntak av den grunn; synlig melodi er også her fraværende. Man vet fort om man liker den eller ikke, og jeg kan umiddelbart si jeg liker den godt.

Støy har lenge appellert til meg i en eller annen kontekst, enten det er gjennom støypop og -rock á la tidlige Mercury Rev-utgivelser, Flaming Lips før Yoshimi Battles the Pink Robots og startfasen til Pavement, eller black metal og annen ekstremmetall som er beskyttet av nærmest ugjennomtrengelige vegger av støy. I det siste har hip hop-artisten Dälek som åpenbart synes godt om skurring, dukket opp, og har kombinert rap med støy, noe han sanker fantastiske kritikker for. Flere og flere innovative forsøk på støykombinasjoner forekommer, og overraskende mange med hell.

Det virker som om Marhaugs profeti kan stemme; dette er The Shape of Rock to Come - i undergrunnen vel å merke. Dette til skrekk og gru for streitingene og til glede for alle noise- og industriellmusikkfanatikere. Selv vet jeg ikke helt hvordan jeg stiller meg til dette, men det skal nok gå greit da aversjonene mine ovenfor urytmisk støy så å si har forduftet, og popmusikk alltid vil være overflødig på markedet. Men min tid som frustrert bestefar vil nok komme en dag, og Gudene vet hva slags musikk ungdommen om seksti år vil spille i hodetelefonene sine.

Ja, for ikke å snakke om hvordan de vil kle seg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki

(Guidance Recordings Inc.)

Finner med stil leverer et album av godlyd i jazza klubblandskap för helvetet.

Flere:

Silverchair - Diorama
Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire