cover

Better Day

Continental Drifters

CD (2001) - Blue Rose / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock / Countryrock / Americana / Rhythm & blues

Spor:
Na Na
Tomorrow's Gonna Be
Live on Love
Long Journey Home
Cousin
Too Little, Too Late
Snow
That Much a Fool
Someday
(Down by the) Great Mistake
Peaceful Walking
Where Does the Time Go?

Referanser:
The Bangles
The Dream Syndicate
dB's
The Cowsills

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Where Does the Time Go?

Er du glad i rootsmusikk, er du garantert disponibel for en dose med disse glade vandrerne.

Better Day er den tredje utgivelsen til Continental Drifters. Bandet inneholder flere kjente og kjære fjes, med fortid i noen av 80-tallets bedre konstellasjoner, som f.eks. Dream Syndicate, dBs og Bangles.

Det blir en uønsket påminnelse om at årene går, når man ser at en av 80-tallets mest sexy vokalister, ex-Bangles Vicki Peterson, plutselig har blitt en helt ordinær, middelaldrende dame. Mark Walton fra Dream Syndicate, som ga undertegnede en uforglemmelig leksjon i rå og overstyrt rock på Sardine's i 1988, fremstår nå som en jovial Ordinary Joe. Jeg sier derfor som platens avslutningsspor; Where Does the Time Go?

Musikalsk sett spinner vandrerne videre på en klassisk amerikansk roots-rock tradisjon, ispedd ulike doser, country, zydeco, soul og R&B. Denne gjengen er befriende uanfektet av dagens stiler, trender og staffasje, og ære være dem for det. Sjelden har vel uttrykket jordnært vært mer passende enn her.

Med unntak av gitarist Robert Maché, bidrar alle med både låtskriving og vokalhjelp, og jobben gjøres upåklagelig. Det er derfor litt trist å konstantere at Better Day ikke evner å røre meg i noen særlig grad. Albumet blir rett og slett litt forutsigbart og kjedelig. Dette er skuffende, sett i lys av alle de vellykkede platene de involverte har medvirket på tidligere i karrieren.

Jeg har også problemer med å sette fingeren på hva som svikter her. Det kan være at jeg synes å ha hørt dette så mange ganger før. Kanskje er det det som først synes å være platens styrke, den gjennomførte arbeidsdelingen, som til slutt drar prosjektet i så mange retninger at helheten sprekker litt opp? Den ettertenksomme bluesen Where Does the Time Go?, som avslutter plata, gir meg en antydning om manglende hjerte/smerte-faktor: "...everything’s good, even the pain, time heals old wounds again..."

Heldigvis er det noen godbiter mellom de mer anonyme låtene her. Et eksempel er Too Little, Too Late (Holsapple). En Stones-aktig sak, som svinger kraftig med sitt drivende hornarrangement. Hadde den blitt innspilt og markedsført med Rolling Stones, kunne den absolutt blitt en hitlåt. Det er imidlertid Susan Cowsills melankolske låtskriverier som rager høyest. Både Cousin, Peaceful Waking og Snow er svært så betagende. Det er også godt å kunne konstantere at Vicki Petersons lekre stemme fortsatt er i Banglesland (Snow). Dette er platens vakreste øyeblikk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deportees - Under the Pavement - The Beach

(Virgin)

Ganske så uforstyrra av sine mange lån presenterer den svenske kvartetten eit popmelodisk millionoverskot få gjer dei etter.

Flere:

Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See
Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters