Window's A Fall

Sacred Harp

CD (2011) - Trust Me / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Astralt og lettere forstyrrende

Med et åpent sinn får man en musikkopplevelse som stikker litt dypere enn vanlig.

Av Kai Menear

Del på Facebook04.04.2011

Lun og slentrende kommer åpningslåta på Window's a Fall, debutalbumet fra fire glade jazzere fra Oslo. De har alle høstet anerkjennelse ved å eksponere oss for sin jazzisme, og det blir vi godt introdusert til når vokalist Jessica Sligter kommer og legger seg atonalt på tvers av resten av melodien. Er det noe jeg har lært så er det at nå til dags så betyr jazz-vokal at det som regel låter surt og ubehagelig, men backet av Juhani Silvola som strengetraktør, Øystein Skar på tangenter og Andreas Knudsrød på perkusjon så får de likevel til en velfungerende symbiose.

Etter bismaken av Twin Peaks har lagt seg kommer det noe som er inspirert av noe så kontemporært og klamt som True Blood besatt med mer katzenjammer og ett lite upbeat parti på slutten. Dette avløses av skikkelig vindskeiv popmusikk med litt mer melodisk, men fortsatt ganske hardt atonal vokal i jazzens rette ånd. Om man legger godvilje og tilgivelse til grunn kan dette bringe tankene tilbake til sekstitallets store heltinner, Kate Bush, Melanie, og utallige Bond-sangerinner.

Den lune svøpe omfavner oss så på en realistisk og intim låt som vagt minner om et drama på den amerikanske prærien. Og etterpå er det tilbake til normalt stuk, som så går over i langt mer fengende gitarpartier etterhvert som låta skrider frem. Her snur plata litt og slipper fram ett og annet tøffe riffparti innimellom de meget flyktige og svevende lydbildet som omgir resten. Men er du på utkikk etter litt pompøse musikalske partier ispedd vokal følsomhet så duger heller Crimson Idol temaalbumet fra W.A.S.P, hvor det er mindre jamring og langt høyere ratio på fete riff.

Fordi det virker som om dette skal ha en viss tematikk, får man litt smaken av sci-fi-fjernsynsteater i enkelte stunder. De lander fra tiradene ned i ganske diggbare grooves, men det blir mye luft imellom og potensiell hopping mellom sporene. Man kan nesten si at i perioder er den ikke atonal og Twin Peaks inspirert nok. Men om man orker å fokusere på utgivelsen med et åpen sinn så får man en musikkopplevelse som stikker litt dypere enn vanlig. Og de får ekstra poeng for å være så teknisk dyktige på disharmonier.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: