cover

Graduation

Kanye West

CD (2007) - Def Jam / Roc-A-Fella / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Pop / R'n'B

Spor:
Good Morning
Champion
Stronger
I Wonder
Good Life
Can't Tell Me Nothing
Barry Bonds
Drunk and Hot Girls
Flashing Lights
Everything I am
The Glory
Homecoming
Big Brother

Referanser:
Jay-Z
Common
DJ Premier
Nas

Vis flere data

Se også:
Late Registration - Kanye West (2005)
The College Dropout - Kanye West (2004)
My Beautiful Dark Twisted Fantasy - Kanye West (2010)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


MTV what have you done to me?

Suksessprodusent og pop-pioneer Kanye West avslutter sin college-trilogi uten å knyte sammen de løse trådene.

Kanye West, en gang husprodusent og primus motor bak Roc-a-Fella selskapets beste hiphop beats, har siden debuten College Dropout i 2004 samlet kritikere og lyttere til et begeistret hallelujakor så fort han gir ut noe nytt.

Via den smått cinematiske Late Registration fullbyrdet West sin hiphop-misjon gjennom å flørte med og pitche opp gamle soul-samples og ispe de mer populærkulturelle trommearrangementer som skapte hits, uunngåelige for MTV-generasjonen. Og undertegnede skal vedkjenne seg å være fan av mange ting mr. West har laget, men har sett seg fryktelig lei av medias opphaussing av ham som hiphopens redningsmann.

La meg utdype. For det første: Kanye West kan ikke rappe. Det har han for lengst innrømmet selv, og om han en gang var noe for hiphopen så var det en sjarmerende og annerledes crossover-produsent. På College Dropout var han faktisk på grensen til sympatisk, mye grunnet hans involvering i en skjebnesvanger bilulykke.

For det andre så har ikke produksjonene hans så mye med hiphop å gjøre lenger. Om du ønsker å gi ut et hiphop-produkt går man ikke til Kanye West, det blir litt som å gå til Timbaland, da ber man om å få en pop-produksjon. Og de gutta er utvilsomt blant de dyktigste i det landskapet, og Graduation innehar mange gode popkvaliteter.

Allikevel klarer jeg ikke å la være å fokusere på det negative her. Siden debuten har Kanye Wests selvbilde vokst fra å være normal hiphop-arroganse til en slags individ-religiøsitet hvor han er selvutnevnt yppersteprest. På Graduation blottlegger han denne personligheten for åpen scene ved å "rappe" om sine egne klær, strippere med attraktive attributter (forbruksvare) og sin posisjon på stjernehimmelen: "I'm a star, how can I not shine?" Han passer også på å sample seg selv, og gjenbruke EKSAKT de samme tekstversene på låten Homecoming som han brukte på den smått geniale produksjonen Home fra 2004. Han har bare byttet ut pianoarrangementet, refrengvokalist (fra John Legend til Chris Martin...) og temaet fra en smart omskrivning av Common Senses' I Used to Love H.E.R til en historie om seg selv. Naturligvis.

Aller verst er det allikevel på låtene Drunk and Hot Girls, hvor West sutrer over hvor vanskelig det er å ha med nedrusa digge damer som henger på ham som fluer på drittsekker, og Big Brother hvor han utleverer sin evige respekt og opphøyelse av Def Jam CEO Jay-Z. Sean Carter er kanskje den eneste Kanye West virkelig bryr seg mer om enn seg selv, hvor han hevder at Jay var "B.I.G.'s brother.." noe som selvsagt er enda mer tøvete enn mye annet Kanye West har på hjertet denne gangen.

Albumet faller derfor sammen som popplate, og står seg ikke mot saker han har prestert tidligere. Flørten med electro kunne vært spennende om den ble brukt mer, men dette er også gjort bedre av rappere og produsenter som eksempelvis Aseop Rock og El-P. Mr. West er for opptatt er for opptatt av å speile seg i egen stjerne på MTV himmelen til at han klarer å se andre gå forbi han, og det er litt synd at det skulle bli slik.

For om dette er Kanyes musikalske Graduation viser det i verste fall at han oppfyller argumentet om at vår moderne tidsepoke fremmer selvrealisering og individualisme til det ikke er noenting igjen av selvet, bare hva man selv ønsker å se.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Richmond Fontaine - Post to Wire

(El Cortez)

Dei er ømme, dei er eksplosive og dei fortel skarpsindige historier frå den amerikanske sidelinja.

Flere:

Pat Jordache - Future Songs
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool