cover

Shoah

Catenatam Lucem

CD (2005) Aftermath

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Black metal

Spor:
Shoah (intro)
Wounds
Delirium
Orgiasm
Soul Decadence II
Ultima Thule
Charger

Referanser:
1349
Thou Shalt Suffer
Darkthrone
Immortal

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Begredelig skvip

Finner forsøker å fri til dagens black metal-arena med et hvislende kraftløst og skrantent lydbilde.

De ufortjent oversette death-thrasherne i Coroner introduserte sitt karakteristiske og knusktørre lydbilde på midten av 80-tallet, mens Von gikk for en langt mer grøtete, innpakket og simpel produksjon omtrent fem år senere. Så kom vi til selveste 90-tallet hvor black metallen begynte å bli stor i Norge og "necro-lyd" var et skikkelig kvalitetsstempel for band innen sjangeren. Dette beviste og videreførte pionerer som blant andre Darkthrone ved utgivelse på utgivelse.

Hvor er det så jeg vil hen? Jo, til Catentam Lucems margskjærende tolkning av en passende lydproduksjon for et primitivt black metal-album, hvor man har gått enda lenger enn til necro-lyden. Dette er tynnslitt, fislende, skranglende og kaotisk susende fra ende til annen. Vil du vite hvordan man drukner, undergraver og voldtar låtmaterialet mest grundig, finner du svaret i Shoah. Dette er selve kongen av alle verdens puslete og hjemmesnekrede demo-produksjoner, men denne lyden tilhører finnenes debutskive, og slett ingen demo-utgivelse.

Nå har jeg generelt svært lite imot skitne og grumsete lydbilder om sammenhengen er riktig. Black metal gjør seg gjerne godt med en grov og uslepen produksjon. 1349, et band som man hører mye av i Catentam Lucems grimme grep, kom med en ny skive senest i fjor, og det lukter ikke akkurat lakk og poleringsmiddel av lyden til den representative utgivelsen Beyond the Apocalypse heller. Forskjellen ligger først og fremt i låtmaterialets kvalitetsnivå. Der 1349 klarer å skape en monumental form for intensitet som griper tak i lytteren ved hjelp av gode riff og arrangementer, sliter Catentam Lucem med å få lagt noe som helst inn i minnet til sitt publikum. Hele smørja er så jammerlig kjedelig og lite velgjort. Enkeltpartier som i Wounds og Origasm har så absolutt noe for seg, men små gnister av velvære er langt ifra nok til å kunne føle en helhetlig lykkefølelse.

Vel, det kan heller ikke stikkes under en stol at der 1349 skaper metertykke og ugjennomtrengelige murvegger av sitt mektige, men skurrende lydbilde, klarer ikke Catentam Lucem å lage stort annet enn et millimetertynt, maktesløst og hullete spindelvev i forhold. Vokalen er for eksempel altfor lav i forhold til de desorienterte trommene som overdøver resten av instrumentene. Susende gitarer uten substans, flau renvokal og en nærmest ikke-eksisterende basslyd er et dårlig utgangspunkt i seg selv. Nå har jeg snakket i overkant mye om lyd, og skal snart gi meg. Det er bare en siste ting som må påpekes. Låtenes produksjon hver for seg skiller seg mer eller mindre merkbart fra hverandre også, og det er nok dette som gir bandet det mest uprofesjonelle preget av alt.

I det hele tatt finner jeg svært lite å ta tak i når det gjelder låtmaterialet. Etter gjentatte gjennomhøringen begynner man langsomt å få taket, men låtene glipper like fullt mellom hendene på en som glatte og klissete ispinner. Og i likhet med søppel man har mistet på bakken, plukker man det helst ikke opp for å ta vare på det. Man plukker det i stedet opp med to fingre og gir seg ut på leting etter første og nærmeste søppeldunk.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Cripple Crow

(XL)

Velkommen til skogsfest med Sgt. Devendra's long haired gypsy family band.

Flere:

Bertine Zetlitz - Sweet Injections
Le Corbeau - Moth on the Headlight