cover

And I Feel Fine... The Best of the I.R.S. Years 1982-1987

R.E.M.

2 x CD (2006) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Collegerock / Indierock / Indiepop / Alternativ

Spor:
Begin the Begin
Radio Free Europe
Pretty Persuasion
Talk About the Passion
(Don't Go Back to) Rockville
Sitting Still
Gardening at Night
Chinese Bros.
So. Central Rain (I'm Sorry)
Driver 8
Can't Get There From Here
Finest Worksong
Feeling Gravitys Pull
I Believe
Life and How to Live It
Cuyahoga
The One I Love
Welcome to the Occupation
Fall on Me
Perfect Circle
It's the End of the World As We Know It (And I Feel Fine)


Pilgrimage
These Days
Gardening at Night (demo)
Radio Free Europe (Hib-Tone)
Sitting Still (Hib-Tone)
Life and How to Live It(live)
Ages of You (live)
We Walk (live)
1,000,000 (live)
Finest Worksong (other mix)
Hyena (demo)
Theme from Two Steps Onward (demo)
Superman
All the Right Friends (outtake)
Mystery to Me (demo)
Just a Touch (live in studio)
Bad Day (outtake)
King of Birds
Swan Swan H (acoustic version)
Disturbance at the Heron House
Time After Time (AnnElise)

Referanser:
The Byrds
The Troggs
The Velvet Underground
Let's Active
dB's
The Replacements
Hüsker Dü
The Minus 5
Flying Burrito Brothers

Vis flere data

Se også:
Reveal - R.E.M. (2001)
In Time: The Best of R.E.M. 1988-2003 - R.E.M. (2003)
Around The Sun - R.E.M. (2004)
Accelerate - R.E.M. (2008)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Offentlig oppvekst

Som å bli vist veien til Atlantis, og oppdage at absolutt hele veien er belagt med gull.

Uendelig mange slag har jeg tapt, og i dag har jeg forlengst gitt opp, eller bare mistet interessen, men det var en periode på noen år hvor hver eneste dag på ungdomsskolen inneholdt minst et øyeblikk hvor jeg måtte forsvare R.E.M. med nebb og klør. Det var i årene 1991-1994, og det hele startet katastrofalt, i 7.klasse, med noe de kalte Klassens 10 på topp. Jeg kom trekkende med Losing My Religion. Den kom sist. Helt sist. Jumbo. Jeg var sår, og flau. Jeg lå der med brukket rygg, og måtte høre på Lars Mortens hånfliring i to lange år etterpå. En viss smak av hevn kom med Automatic for the People høsten etterpå, men det hjalp liksom ikke helt. Vi hadde dummet oss ut, blitt avkledd, og jeg led med mitt R.E.M.

Uansett: Verden var i forandring. Etter hvert kom jeg over lange artikler i alskens blader og aviser om dette bandet fra Athens, Georgia som nøysomt hadde vokst seg ut av collegeradioene og inn i ishockeyhaller, uten å fire på kvaliteteten. Da jeg avsluttet ungdomsskolen våren '94 hadde de fleste sluttet å le. Lars Morten var selvsagt en tapt sak, all den stund han bare hørte på Haddaway, Stakka Bo og Guns 'n Roses, og kom viftende triumfatorisk med VG-lista hver onsdag som om det liksom skulle være et fellende bevis.

Så det var sånn det begynte, den sensommeren og høsten '91. Mitt forhold til R.E.M. startet med Losing My Religion, og deretter ble det å grave i fortida. Og plutselig er det 2006, og R.E.M. er om mulig verdens mest avdankede band. Time Warner melker fansen for spenn med helt unødvendige 2xCD deluxe-editions av samtlige utgivelser på selskapet siden 1988. Det virker mer enn middels desperat. Noen i Warner har tydeligvis gitt bandet en altfor lukrativ kontrakt, gruppa selger ikke like mye som forespeilet, kritikere og fans er mette og matleie, og det brenner på dass.

Og nettopp derfor er And I Feel Fine så utrolig gledelig, selv om noen vil kalle den ei melkeku. Den minner meg om da jeg oppdaget hvilket fantastisk band R.E.M. var på 80-tallet, der jeg lå på gulvet med ører så store som tinntallerkener og fant stadig nye mirakler og favoritter i de gamle skivene deres, og kjente at det var mitt, bare mitt, mens jeg sugde til meg alt av artikler og intervjuer i hovedsakelig utenlandske blader, og leste meg opp på hvordan R.E.M. på begynnelsen av 80-tallet hadde vært en temmelig aparte gjeng, hvordan Bill Berry nesten hadde mobbet Mike Mills ut av bandet for sitt litt forsofne, nerdete utseende og hvordan Peter Buck og Michael Stipe møttes i platesjappa der Buck jobba og siden begynte henge sammen. Hvordan Murmur ble kåret til årets album i 1983 i Rolling Stone, foran U2s War og Michael Jacksons Thriller. 1983, altså. Den gangen, i 1991, virket det som evigheter siden. Det gjør det for så vidt ennå, men den gangen var åtte år bare noen få flere enn jeg hadde levd, og jeg kunne knapt forestille meg hvordan livet var i 1983. Og i hvert fall ikke i Athens, Georgia, USA.

Letingen etter LP-plater og kassetter i nå for lengst nedlagte platebutikker (som den eneste familien i Norge hadde vi ved utgangen av 1991 fortsatt ikke kjøpt CD-spiller. Dette endret seg i 1992, da min far en formiddag like etter nyttår dro ut på leting, og kom tilbake med både CD-spiller og mikrobølgeovn, noe som fengslet oss til lenge etter at sommerferien var over og bladene på trærne igjen var begynt å gulne) - bar frukter, og tilslutt var I.R.S.- katalogen av bandet komplett. Jeg hadde til og med skaffet meg Dead Letter Office, en litt halvkuriøs samling av demoer og b-sider som blant annet inneholdt covere av et helt ukjent band ved navn Velvet Underground, og en temmelig uggen versjon av King of the Road (men med en atskillig mer løssluppen en av Aerosmiths Toys In the Attic, om jeg ikke husker helt feil).

And I Feel Fine... inneholder ikke Toys In the Attic, men ellers er det så mye å svimle av her at man lett kan miste pusten. Intet mindre enn 42 spor, fordelt på en regulær best-of-disc og én presset med previously unreleased demoer og live tracks, en del akustiske og nedtonede versjoner, samt de derre hib-tones-miksene fra så langt tilbake i tid som 1981, og som jeg fortsatt klør meg i huet av. Av de som er verdt å nevne er Gardening at Night - en "slower electric demo", fire live tracks, deriblant Life And How to Live It fra Utrecht i Nederland, og en spesielt trivelig versjon av We Walk fra Murmur-skiva, live fra Paradise i Boston. Ellers får du et par demoer som du muligens aldri har hørt før, noen live-in-studio-låter, og sjansen til å høre Bad Day som den opprinnelig var tenkt. Det er en strålende pakke, med utfyllende kommentarer fra samtlige medlemmer, også fra Bill Berry som har trukket seg tilbake til farmen. Alle kaster de lys over hvilken overflod av kreativitet og energi som omga bandet på den tiden, og hvordan de også jobbet i studio. Bookleten er ellers fin nok, ikke akkurat smellfeit, men med en bittersøt og nostalgisk introduksjon av Anthony DeCurtis som tar for seg bandets historie fram til etter utgivelsen av Document i 1987.

Og dermed blir det umulig å ikke trekke fram den regulære best-of-disken, som virkelig er en majestetisk samling på alle mulige måter. Jeg driter i om det er andre låter som kanskje kunne vært tatt med, kanskje er det det, men for den personen som aldri har tatt seg tid til å dykke ned i R.E.M.s I.R.S.-periode på 80-tallet må dette være som å bli vist veien til Atlantis, og oppdage at absolutt hele veien er belagt med gull. De fem albumene - Murmur (1983), Reckoning (1984), Fables of the Reconstruction (1985), Life's Rich Pageant (1986) og Document (1987) - er blitt mer eller mindre likt representert i antall låter, i tillegg er Gardening at Night fra minialbumet Chronic Town fra 1982 tatt med. Låtene er ikke lagt i kronologisk orden, hvilket kanskje er synd for den som ønsker å høre hvordan bandet utviklet seg fra et album til det neste (i så fall er det bare å kjøpe dem, alle sammen), men fint for oss andre. Låtene er noen flere enn på 91-samlinga, et kjapt blikk innover i hukommelsen sier meg at det kanskje gjennomsnittlig er hentet én ekstra låt fra samtlige fem album. I sum gir det et utførlig bilde av bandet på denne tiden.

Selv er jeg umåtelig svak for Fables of the Reconstruction, hvilket ifølge DeCurtis er noe tilnærmet en lakmustest på hvor mye R.E.M.-fan man er. Det er vel noe i det, all den stund albumet preges av en slags rastløs stemning blandet med sørstatlig mystikk og folklore som kanskje for mange kan synes utilgjengelig og mindre iørefallende; på den annen side får man jo to absolutte belters som Can't Get There From Here og Driver 8 med på skiva. I tillegg til Life And How to Live It, og ingen skal få meg til å omtale disse tre låtene som spesielt innadvendte eller nedstemte. Uansett; alle fem album fra IRS-perioden er klassikere, på ulike vis, og denne samleren viser det til fulle. And I Feel Fine... er en glimrende ansporing til å dykke ned i bandets katalog igjen, eventuelt oppgradere den eller sågar bare ta fatt på samlingen av den. Og avslutningsvis må jeg bare få nevne én ting: Mike Mills var muligens klodens beste korist på den tiden. Enkelte av de tingene han gjør på disse låtene er knapt til å tro, som på Fall On Me og ikke minst It's the End of the World (And I Feel Fine). Men det gjelder ikke bare ham. Samtlige spor her er gaver til menneskeheten, og jeg takker dem av hele mitt hjerte. R.E.M. gjorde fine ting lenge, opp til The Great Beyond–singelen og tidvis på Reveal-skiva, muligens også etterpå. Men dette er perioden å virkelig minnes dem for, Automatic for the People eller ikke.

Til slutt et lite utdrag fra bookleten, om noen skulle trenge ytterligere argumenter, nedtegnet av DeCurtis i bookletens konkluderende del:

"Spanning five albums and an EP, the 21 songs collected here show one of the best, most exciting, most meaningful bands of our time "growing up in public," as Michael Stipe puts it. In a way that would be inconceivable now, I.R.S. gave R.E.M. the opportunity to evolve and discover its voice without the presure of having to generate enormous sales. Happily, sales would come later. But this is music made for its own sake, music that doesn't pander to an audience but creates one. The joy of artistry and honest conviction are evident in every track and, just as when they first came out, these songs provide bracing inpiration in troubled times. "

Jeg ville bare nevne det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motif - Expansion

(Aim)

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Flere:

In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat
Efrim Manuel Menuck - Plays "High Gospel"