cover

Futuristically Speaking... Never Be Afraid

Yo Majesty

CD (2008) - Domino / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Rap / Hip-Hop / Elektropop / Grime

Spor:
Fucked Up
Night Riders
Blame It On The Change
Never Be Afraid
Don't Let Go
Booty Klap
Buy Love
Get Down On The Floor
Hott
Leather Jacket
Grindin' And Shakin'
Party Hardy
Club Action
Take It Away

Referanser:
MC Lyte
Queen Latifah
Salt-N-Pepa
Missy Elliott
Dizzee Rascal

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Blame it on the change!

Rett i fleisen, breialt og trendsettende fra Yo Majesty som verken liker deg, eller den stygge skinnjakka di.

Yo Majesty er en amerikansk hiphop-gruppe bestående av tre kvinnelige emcees med så mye bein i nesa at de er komplett umulig å gruse i freestyle. Du må gjerne prøve, men da kan du forvente deg så mye lyrisk buksevann at det rett og slett blir pinlig å forlate stedet etterpå. For Yo Majesty liker verken deg eller den stygge skinnjakka di.

Yo Majesty slapp en feberhypet ep i fjor under det smått legendariske navnet Kryptonite Pussy. En tittel som i hiphopverden neppe skaper de store overskriftene, men som allikevel sier en del om hva Yo Majesty er opptatt av. På deres første langspiller fortsetter den samme sexistiske feminismen å ta kontroll over ørene dine, samtidig som de passer på å pumpe ut nok klubbmusikk til at en stakkar får dårlig samvittighet av å sitte hjemme.

De tre jentene kommer ut av høytalerne, tøffe, artikulerte og rett i trynet på deg. De spytter i øst og vest etter potensielle utfordrere, og har med seg et stjernelag av produsenter for å skaffe det rette soundet. Lyrisk har de denne gangen tatt steget litt videre, og satt soveromsdøra på gløtt fremfor og kun preike breialt om dyneløft. Derfor er det på Futuristically Speaking.. også plass til noen politiske standpunkter, maskulinitetsdissing, marihuanarøyking og en hel masse festing.

Låter som Blame It On The Change, Club Action og Party Hardy snakker i grunn for seg selv gjennom beaten. Og består av finstemte retro-produksjoner, inspirert like mye av tv-spill som den britiske grimescenen. Lyrisk overlegne, sikter de tre jentene hardt for å gjenoppvekke den kvinnelige hiphopscenen fra tiden da den var i sin gullalder på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet. Fra en epoke hvor kvinnelige emcees ikke var avkledde pyntedukker for dresskledde finansakrobater, men var stolt av formene sine, og ikke redd for å kreve sitt i senga.

Nevnes bør inspirasjonen fra pionerer som Mc Lyte og Queen Latifah, som begge var de tøffeste og mest breiale damene i bransjen. Men det var før de fikk unger og begynte å spille i filmer med Steve Martin. Missy Elliots til tider parodiske seksuelle kvinnerevolusjon fra midten av 90-tallet er nok også mulig å spore her, og da kanskje spesielt grunnet hennes medkompanjong Timbalands tidlige produksjoner: platen låter futuristisk, skitten og slagkraftig.

Til tider blir det altfor mye. Som på Booty Klap, Hott og den merkelige balladen Buy Love. Her virker Yo Majesty frustrerte på helt feil måte, der de forsøker å overbevise lytteren om at stripping til 6. om morgenen er kult, kjærlighet ikke kan kjøpes for penger, og at sex er eneste lov på dansegulvet. Til tider så upolitisk korrekt at det naturligvis faller på egen urimelighet, og den crunka produksjonen kan i blant bli så overeksponert at det blir masete.

Allikevel er Futuristically Speaking... en spennende og steintøff plate. Den er upretensiøs og leken, påtross av at den til tider virker forvirret og påtatt trendsettende. Live er gruppen en gavepakke til fansen, noe de beviste under Øya i fjor, og som de kommer tilbake til Norge for å gjøre på Blå i februar.

Sikker er jeg derfor på at jeg skal kjenne min besøkstid da gruppen kommer for å blåse taket av klubben i Brenneriveien, men samtidig er det helt sikkert greit at de bare kommer på besøk en gang i året.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Mormones - Guide To Good And Evil

(Trust Me)

Opplandsk minimalisme som burde åpne for internasjonal anerkjennelse.

Flere:

Agnethe VR - Inspired
The Knife - Tomorrow, In a Year