cover

Mice Parade

Mice Parade

CD (2007) - Fat Cat

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Post-rock

Spor:
Sneaky Red
Tales Of Las Negras
The Last Ten Homes
Snow
Double Dolphins On The Nickel
Satchelaise
Swing
Circle None
The Nights After Fiction

Vis flere data


Elektronisk post-pop

Referansefellene tvinges frem når siste Mice Parade-utgivelsen skal omtales.

Det er ikke rent sjelden vi med elsk for musikk deler den inn i to atskilte grupper; kvalitet og kvantitet. Den første gruppen er forbeholdt de artister og band som virkelig befester seg i øregangene våre, ikke bare i form av de rene lydbølgene som treffer trommehinnen, men også på et annet plan vi som oftest har vanskeligheter med å beskrive og sette ord på - det blir et minne, en del av livet vårt vi senere ikke vil være foruten. Kvantitet er derimot alt det andre, som ligner alt det andre - det kan være meget bra, det kan være fullstendig middelmådig, eller det kan være gruelig dårlig. Hvis vi tenker oss en skala fra en til ti - slik vi så klart ikke gjør her i !HISSIG-leiren, man skal da ikke redusere estetiske dommer til enkle tall, må vite - befinner kvantiteten seg på alt mellom en og ni, mens tieren er den enestående kvalitet (og nullen står igjen for de som absolutt føler de må dømme noe som ikke-musikk - de jævlene!).

I ordene "ligner på alt det andre" ligger et mye brukt - ja, nesten altfor mye brukt, til tider misbrukt - virkemiddel blant oss musikkritikere, nemlig bruken av referanser. De flagrer rundt oss i alle retninger, og jeg kan ikke love at de blir utelatt her heller. Ofte er de et sikkert tegn på at platen ikke står så bra på egne bein, eller at den i hvert fall ikke er et revolusjonerende unikum. Likevel har bruken av referanser vist seg å være et glimrende salgstriks, fordi vi som gruppe er så fordømt enkle når vi er på jakt etter ny musikk og velger det vi har hørt ligner på det vi allerede liker (kvalitet er per definisjon vanskeligere å komme over, og slik skal det naturligvis være). Plateselskapene har for lengst fulgt etter og tatt i bruk det samme virkemiddelet i teksten som skal selge platen til media og dermed kritikerne - presseskrivet. Det siste eksempelet jeg har kommet over er papiret som fulgte med den siste, og foreløpig femte, platen til Mice Parade. Vi får høre at Adam Pierce, mannen bak museparaden, blander folk-preget elektronika med et My Bloody Valentine-lydbilde, og legger en tverrbjelke mellom rytmene hos Can og Brian Eno sine melodiske eksperimenter. Dette kan jo ikke være annet enn aldeles fabelaktig.

Løgn og bedrageri! Jeg burde skjønt det allerede da jeg leste referansene, men her er ikke en gang likhetene overbevisende. Helt riktig sniker det seg inn noen elektriske gitarer med små fnugg av støy på noen låter, som "Snow" og "Swing", men å sammenligne det med Kevin Shields' herlighet fra Loveless blir som å sammenligne en spiller i norsk 5. divisjon (fotball) med Maradona fordi han briljerer teknisk - uten å ta nivået til etterretning. Mice Parade er kjent for å utvikle musikken sin i uante retninger, men Mice Parade anno 2007 har veldig lite å gjøre med My Bloody Valentine. De flaue støygitarene som er representert på noen låter blir dullet bort i pen elektronika (som muligens er inspirert av Brian Eno, men jeg tenkte aldri i de retninger før jeg leste presseskrivet, og gjør det heller ikke nå). Adam Pierce er derimot en dyktig trommeslager, og det er bak trommespakene (ikke stikkene) han har sitt hovedsete. Kanskje kan det til tider minne om perkusjonen Jaki Leibezeit la ned på Can-platene, men det er også mye mer - spesielt legger man merke til klapping (akkompagnert av hi-life-gitar) på "The Last Ten Homes" og flamenco-rytmene på "Double Dolphins on the Nickel".

Siden forrige utgivelse, Bem-Vinda Vontade fra 2005, har Adam Pierce flyttet hovedsete fra New York til skogområdet nær Bear Mountain, hvor han har forvandlet en gammel garasje til sitt nye innspillingsstudio. Med seg der har han gamle kjente som Doug Scharin (Rex, Him, June of 44), Dylan Cristy (Dylan Group), Jay Israelson (Lansing-Dreiden) og Dan Lippel, som alle tidligere har arbeidet sammen med Adam Pierce, enten med Mice Parade eller andre band Pierce har satt sine fingermerker på. Den selvtitulerte Mice Parade åpner med "Sneaky Red", og det er her jeg ikke kan unnlate å bruke referanser. Mice Parade har alltid holdt seg innenfor den litt poppete postrocken, og på åpningssporet kjenner jeg igjen både The Sea & Cake og lo-fi-rockerne Sebadoh. Andre referanser som har dukket opp i bakhodet mitt er The Shins, men bare vagt, på koringen på "The Last Ten Homes", det gamle godbandet Chamberlain på versene av "Satchelaise", og, meget overraskende, The Chemical Brothers (og særlig deres siste hit, "Galvanize") på avslutningslåten "The Nights After Fiction".

Mice Parade er, på tross av presseskrivet fra Fat Cat som gir meg et ønske om å dømme den på gale premisser, en god plate. Den er noe variert, men henger hele tiden godt til popgrenen av postrocksjangeren. Adam Pierce har fått med seg spennende vokalister, som Laetitia Sadier (Stereolab) på "Tales of Las Negras" og Kristin Anna Valtysdottir (Múm) på "Double Dolphins on the Nickel", og de utfyller hans egne vokal på en bra måte. Hvis jeg nå skal plassere den på en skala fra en til ti (som vi selvsagt ikke gjør her, så hysj), så ville det nok blitt på det kvantitative området, et par hakk over middelmådigheten. Mice Parade har alt i alt levert en god plate, men det spørs om den står igjen blant de aller beste når vi skal oppsummere året. Enn så lenge hygger den meg, og den kan helt sikkert hygge dere også.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - St. Thomas

(Racing Junior)

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere:

Kid Loco - Kill Your Darlings
The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night