cover

A Rush Of Blood To The Head

Coldplay

CD (2002) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Britpop

Spor:
Politik
In My Place
God Put A Smile Upon Your Face
The Scientist
Clock
Daylight
Green Eyes
Warning Sign
A Whisper
A Rush Of Blood To The Head
Amsterdam

Referanser:
Travis
Doves

Vis flere data

Se også:
Parachutes - Coldplay (2000)
Live 2003 - Coldplay (2003)
X&Y - Coldplay (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Alt er ikke tapt

Følg veien ned til rundkjøringen, ta til høyre, og så er det rett fram helt til du ikke kommer lenger.

Coldplay tok Norge med storm med sitt første album Parachutes; de ga til og med ut en spesialutgave inkludert en live-EP med opptak fra konserten deres på Rockefeller. Selv har jeg ikke opplevd dem på en scene, men debutplaten var såpass sterk at den dominerte lydlandskapet mitt i en lengre periode i 2000. Siden den gang har bandet fortalt fansen at de bare kom til å gi ut plate nummer to dersom den ble klart bedre enn den første, og at to album antakelig også ville bli deres totale produksjon. Snakker om å gjøre det vanskelig for seg selv, hva?

Coldplay og undertegnede får dele på skylden, men poenget er at da jeg endelig fikk kloa i pressekopien av skiva for tre-fire uker siden, var det med rimelig solide forventninger jeg satte platen i spilleren. Jeg regnet med at denne CDen kom til å være fast inventar i anlegget i ukevis framover. Det ble den også, men ikke av de grunner jeg først hadde forestilt meg.

Jeg har sikkert hørt A Rush Of Blood To The Head tvers igjennom 40-50 ganger nå, og jeg må med beklagelse melde at den fortsatt ikke har satt særlige spor etter seg. Det vil si; allerede etter et snaut dusin gjennomhøringer følte jeg meg nokså LEI av hele stasen, men jeg holdt ut i enda ti-tolv runder før jeg måtte ta en pause. Det pleier å hjelpe på skiver som ikke helt når fram. Etter en ukes tid uten Coldplay, startet jeg på ny frisk, men resultatet hittil har ikke blitt veldig annerledes.

Den eneste sangen som har smurt seg utover hjernebarken uten problemer er førstesingelen In My Place. Jeg fikk helt fot første gang jeg hørte den, og akkurat den låten trekker opp totalinntrykket såpass at platen totalt sett oppnår en akseptabel karakter. Singelen har en veldig catchy liten gitargreie, en nynnbar melodi som fester seg umiddelbart, et bra refreng - kort sagt en bortimot perfekt poplåt. Som singel betraktet en sekser, tenker jeg. In My Place høres ut akkurat slik jeg forventer at Coldplay skal gjøre; et eller annet sted mellom Yellow og Trouble, kanskje (og låta kunne faktisk like gjerne kunne vært hentet fra Parachutes).

Jeg må anta at det som har skjedd siden debuten er at Coldplay - som de aller fleste andre band - har ønsket å utvikle musikken sin. De sier da også selv i presseskrivet at dette albumet har mer mer driv, er mer energisk og holder et høyere tempo. Alt dette er jo i og for seg greit - og til og med korrekt - men for mitt vedkommende har disse nye elementene fjernet fokus fra det såre, forsiktige og vakre som lå klart framme i dagen i mange av Parachutes-kuttene, og som gjorde det albumet så minneverdig. Jeg finner ikke samme sjel og nerve i Rush Of Blood... som jeg gjorde i debutalbumet, og jeg savner rett og slett melankolien.

Dessuten må jeg få bemerke at det Coldplay kaller driv og trøkk, minner meg mest om repetisjon – og det er ikke HELT det samme. Flere av låtene på denne skiva hamrer løs på de samme akkordene i lang, lang tid, og variasjonen blir minimal. Ikke bare skjer det lite inne i hvert av kuttene, men også fra spor til spor kan det være vanskelig å høre forskjell. Repetisjon som effekt kan være spennende og suggererende, men jeg syns ikke Coldplay fikser dette helt. Vokalist Chris Martin får heller ikke brukt sin såre og nesten gråtkvalte stemme (tenk Trouble og Everything’s Not Lost) i denne mer uptempo sammenhengen.

Få av sangene skiller seg ut fra mengden i denne omgangen. Tittellåta, Warning Sign og nevnte In My Place har såpass med særtrekk at man husker dem, og det rolige sistesporet Amsterdam har en helt annen stemning enn resten av albumet, og er således et velkomment avbrekk. Det blir likevel ikke nok til at skiva vil finne veien ut av CD-hylla altfor ofte i framtiden.

Bortsett fra at gutta har skrudd opp vrengen på gitarene en liten bit, har det ikke skjedd de store forandringene i lydbildet. Gruppa serverer klassisk pop(rock) med gitar, bass, trommer og vokal, og av og til piano, orgel eller et annet keyboard for å fylle ut litt i bakgrunnen. Siden sist har de blitt litt mer elektriske enn akustiske i preget, men bandet er lite villige til å eksperimentere med produksjonen ut over girskiftet vi allerede har nevnt.

Etter en sterk debut trodde jeg virkelig ikke at Coldplay kunne levere en såpass identitetsløs oppfølger, men når jeg nå sitter her med det ferdige produktet foran meg, må jeg bare innse at forventningene ikke har blitt innfridd. Likevel håper jeg at Coldplay ikke er så strenge mot seg selv at de ikke gir et tredje album en sjanse - jeg vet at de kan bedre enn dette.

comments powered by Disqus

 



Vidar Dalsbø
2005-12-28Grusomt kjedelig!!!!!!!!!!!!!!

Er Coldplay verdens kjedeligste band eller er det bare meg som sitter med en følelse av at Chris Martin har skrevet den samme sangen 30 ganger?

Mannen bruker t.o.m. de samme ordene i hver låt…Hvor mange ganger har du ikke hørt ord som ”Reflection” og andre tilsynelatende smarte akademiske vissvass ord?

Gi meg vittighetene til Skavland, Gnålet til Are og Odin, Toro meksikanske gryte, problematikken rundt sprø svor på ribba og diskusjoner rundt strømprisene. Coldplay representerer alt som jeg forbinder meg kvalmende folkelighet.

Bandet framstår som påtagelig hyggelige unge menn som aldri gjør noe galt. For noen grusomt kjedelige tosker. Det verste er at de er så gode til å være kjedelige at det likevel er så lyttbart at alle kan like det. Dette irriterer meg!

Jeg innrømmer glatt at jeg selv har hatt min Coldplay-fase. Jeg har sågar vært på konsert med bandet to ganger. Brukbare konserter begge to. Førstealbumet gikk jevnt og trutt i cd-spilleren, og jeg var kjapt ute med å skaffe meg den andre skiva. Eller kan man virkelig kalle det ”andre” skiva? Greit nok at Chris Martin skal redde verden, men maken til resirkulering skal man lete lenge etter. I kategorien nyskapende musikere seiler Coldplay nå opp som favoritt til å ta prisen i hard konkurranse Kyle Troy fra Ford Fairline-filmen. Jeg velger å sitere Mr. Rock’n’roll detektiv…. ”I have heard cats fuck with more rytme than that!”

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo