[Groovetechnology v1.3]

Swayzak & Diverse artister

2 x CD (2002) - !K7 / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Decago

Teknologisk høytid for minimalister, med krystallklare nikk mot Chicago og Detroit.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook23.05.2002

Swayzaks miksskive [Groovetechnology v1.3] gir meg en opplevelse av å stå utenfor enhver mellommenneskelig kontekst i det jeg tar på meg hodetelefonene og stuper ut i deres sammensatte univers. Hva skal man egentlig si om noe så personlig som ens oppfatning av musikk? Man kan selvsagt lire av seg noen linjer om minimalistisk techno og koblinger til Detroit og Chicago. Jeg kan gjerne bruke tid på å forklare at London-baserte Swayzak består av James Taylor og David Brown. Like enkelt er det å fortelle at gutta har gitt ut to langspillere tidligere, og at denne miksskiva er hentet fra et online radioprogram som streames på www.groovetech.com hver tredje fredag i måneden mellom 8 og 10 på kvelden.

Uansett hvor mye informativ fakta jeg sender din vei, så vil jeg aldri makte å formidle den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Jeg kan ikke få dine nakkehår til å reise seg, slik som de gjør på meg når Ellen Allien knaterer i vei med Funkenflug Der Traume. Jeg kan muligens overbevise deg om at her er det samlet såpass mange (aner)kjente navn, som tilsier at du bør ha denne utgivelsen i din samling. Swayzak frister med Phillippe Cam, Herbert og Stephan Laubner for å få deg til å legge litt ekstra merke til utgivelsen neste gang du er i platesjappa, men jeg kan uansett ikke få deg til å forstå hvor mektig helheten på denne utgivelsen er.

Hvordan kan jeg være så skråsikker på at du bør invistere tid på denne doble utgivelsen, når jeg ikke kunne utstå den selv de første gangene jeg hørte meg igjennom skiva? Hva er det som får meg til å sette så stor pris på den i dag, når jeg ikke har maktet å høre på den på flere uker? Vi er sammensatte mennesker, som velger bort Celine Dion og Morten Abel til fordel for elektroniske lyder satt i system av mellom-europeere med kronglete navn. Det er noe med følelsen det gir; å høre på et låtutvalg satt sammen av fremmede for fremmede. Hvordan vet jeg at Swayzak-gutta har gjort et bra utvalg av den myriaden av låter som finnes i samme sjanger? Jeg vet det ikke, men jeg har en magefølelse som sier meg at dette er et personlig utvalg av høy kvalitet.

Hvorfor tror jeg at andre vil like dette? Hvor mange er det egentlig som setter pris på dundrende bass og skrudde sequencere i over to timer? Sikkert ikke spesielt mange. De som vet hva dette handler om vil antakeligvis gå etter egen magefølelse uansett. Av de som ikke vet hva dette er, vil sannsynligvis 99% styre unna og gripe tak i noe mer lettfordøyelig. Den gjenstående prosenten vil forhåpentligvis få en massiv lytteropplevelse som gir mersmak. Kommer jeg til å løpe ut og sjekke resten av guttas utgivelser? Kanskje.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: